Spørsmål
Jeg har fått nok av kunstig intelligens. Jeg er lei av å få e-poster fra kollegaer og borettslagsstyrere som er skrevet av roboter. Jeg er lei av å lese nyhetsartikler med maskinformulerte kulepunkter og uthevet skrift på merkelige steder. Jeg har begynt å miste tilliten til dem rundt meg, og jeg frykter faktisk at hele samfunnet vil rakne i sømmene når vi ikke lenger kan vite om noen snakker med sin egen stemme eller via en robot. Hvordan kan jeg håndtere denne konstante fortvilelsen over at alt blir verre?
Svar
Jeg er også lei av kunstig intelligens. Jeg ble lei allerede i 2023 etter at ChatGPT ble tilgjengelig for allmennheten. Den gang mediene flommet over av ville spekulasjoner om hva dette vil bety for framtiden. Den gang enhver mellomleder med respekt for seg selv elsket, elsket det å tenke på strategier for implementering av generative språkmodeller. Og den gang effektivisering med KI var på agendaen i møterom i alle de tusen fremoverlente bedriftene i dette ekstremværbitte landet.
Jo, vi er kanskje der fremdeles. Men nå har vi levd med de store språkmodellene et par år og kan snakke mer av erfaring og mindre basert på ren spekulasjon. Det gjør samtalen om kunstig intelligens mer interessant, i mine øyne.
Dine erfaringer er dårlige. Du har begynt å miste tilliten til andre, og du beskriver en konstant følelse av at alt blir verre.
Spørsmålet ditt fikk meg til å tenke: I hvilke sammenhenger går bruken av kunstig intelligens på tilliten løs?
Du gir selv noen svar: I e-postutvekslinger med kollegaer, og når du leser visse nyhetsartikler. Selv merker jeg mistilliten når jeg er sensor på universitetet. Glattpolerte eksamensbesvarelser – med hyppig bruk av tankestreker – skaper tvil om hvorvidt studentene har skrevet tekstene selv. Jeg ble også minnet på hvor drepende det kan være for tilliten i samfunnet når politiske myndigheter sprer propaganda laget med KI, slik Trump-administrasjonen har for vane.
Men spørsmålet ditt fikk meg også til å tenke på det motsatte: I hvilke sammenhenger har kunstig intelligens ingen innvirkning på min tillit til andre mennesker?
Jeg kommer på mange eksempler: Når jeg leker med barna mine, snakker med kona mi, ringer slektninger, ser fotball med kamerater, møter studenter i undervisningen, spiser lunsj med kollegaer, slår av en prat med de barnehageansatte – kort sagt når jeg møter mennesker, ansikt til ansikt.
Siden stikkordet ditt er tillit, har jeg lyst til å bringe inn den danske filosofen og teologen Knud E. Løgstrup. Han hevder, i boka «Den etiske fordring» (1956), at mennesker «normalt møtes med en naturlig tillit til hverandre». Han hevder også at tillit er et mer grunnleggende fenomen enn mistillit mellom mennesker. «Tilliten er det fundamentale», skriver han, «og mistilliten oppstår av mangel på tillit».
For å forstå hva Løgstrup mener er det verdt å understreke ett ord fra sitatene over: møtes. Han sier ikke at mennesker alltid og i alle sammenhenger har tillit til andre. Tilliten viser seg fremfor noe i møter, altså når mennesker er nærværende for hverandre.
I motsatt tilfelle, når vi er fraværende for hverandre, har vi lett for å skape oss våre egne bilder. Bilder preget av mistillit. Med «bilde» mener Løgstrup en forestilling om hvem den andre er, hva som er typisk for den andre å si eller gjøre.
Slike bilder er basert på tidligere erfaringer. Når vi danner oss et bilde av en annen, skyldes det visse spenninger, hevder Løgstrup. Det kan være «noe ved den andre vi er usikre overfor eller reagerer på med irritasjon, utilfredshet eller antipati». Da danner vi oss lett et bilde av «den andres karakter». Bildet forbereder oss på hva vi kan vente av dem. Det er et uttrykk for at vi er på vakt. En beskyttelsesmekanisme.
Men hva skjer når mennesker møtes? Løgstrup skriver: «I det personlige samvær skjer det – normalt – at bildet bryter sammen. Den andres personlige nærvær utsletter det. […] Den andres tilstedeværelse lar det ikke være plass til bildet. Den andres nærvær og mitt bilde er uforenelige. De utelukker hverandre. Og det er bildet som må vike.»
Hvilken rolle spiller kunstig intelligens i denne sammenhengen? Slik jeg forstår deg, skaper KI tvil om hvorvidt det virkelig er et annet menneske til stede i e-postene du mottar og nyhetssakene du leser. Tvilen om hvorvidt ekte mennesker er nærværende i skriften, skaper mistro og irritasjon som avler bildedannelse og mistillit.
Men det var aldri primært i skriften Løgstrup mente at bilder knuses og tilliten gjenopprettes. Det skjer, mente han, i det «personlige» samvær og nærvær. Selv om jeg levende kan se for meg at gammeldags brevveksling, med unik håndskrift på gulnet papir, langt på vei kunne fungere som genuine møter mellom mennesker – og selv om jeg her forsøker etter beste evne å formulere en tillitvekkende tekst som skal på trykk i en avis – er det i det fysiske møtet, ansikt til ansikt, med to kropper i nærhet til hverandre, at tilliten vanligvis vokser og næres – skal vi tro Løgstrup.
Så mitt beste svar på spørsmålet du stiller – hvordan håndtere fortvilelsen over et samfunn der tilliten forvitrer – er dette: Møt mennesker.
For der mennesker møtes, brytes mistillitens bilder ned, enten de er skapt av vårt eget sinn eller av kunstig intelligens.
