Ethvert land er langt mer enn sitt regime, men nå hjelper det bare ikke lenger. På Global Soft Power Index, som blant annet måler nasjoners påvirkning gjennom tiltrekningskraft, har USAs omdømme i år stupt fra 15. til 26. plass. På den årlige målingen til V-Dem Institute har USA, snart 250-årsjubilant, mistet statusen som liberalt demokrati.
Betyr dette at USAs kulturelle hegemoni vil avta? Her i Norge har vi gjennom generasjoner beundret og slukt populærkultur fra USA. Fortsatt hører vi uforholdsmessig mye på musikk derfra. Og med gode grunner: Landet har en rik og mangfoldig musikkhistorie som per definisjon er multikulturell, i skarp kontrast til forståelsen i Det hvite hus. Lyden av smeltedigelen USA er lyden av undertrykkelse, frigjøring, friksjon, møteplasser, kamp, håp og tro.
USA og jeg har vært gode venner! Hør bare: Fra barndommen ble jeg oppslukt av musikken, og fortellingene. Og så, en dag kunne jeg selv reise til Music Row i Nashville, og kjenne ærefrykten på scenen i Ryman – det legendariske Grand Ole Opry. Jeg besøkte musikkskoler og studioer i Los Angeles. Overnattet i huset hvor Bob Dylan bodde da han spilte inn plate i Muscle Shoals. Besøkte Sun Studios og Graceland, og barndomshjemmet til Hank Williams. Hang på bar med dattera til B.B. King i Chicago. Jeg fikk hilse på 91 år gamle Les Paul, og høre ham spille Les Paul-gitar en mandagskveld i New York. Amateur Night på Apollo Theatre onsdag, og gospel i Harlem søndag. En ellevill gudstjeneste med soullegende Al Green som prest, i hans egen kirke i Memphis.
«USA og jeg har vært gode venner!»
Jeg sang i Motown-studioet i Detroit, og spilte på Aretha Franklins piano i Alabama. I Las Vegas spilte jeg på Liberace sitt juvelbelagte flygel. Kjørte rød Mustang kabriolet sammen med kona mi til studioet hvor «Mustang Sally» ble innspilt, og langs Highway 61 til Robert Johnsons crossroads i Clarksdale. Fikk servert Beach Boys som underholdning på rodeo i Texas. Fant et vaskeri i New Orleans som en gang hadde vært studioet hvor Little Richard fødte rock ’n’ roll. Jeg dro til SXSW i Austin, krysset gata mellom Haight og Ashbury i San Francisco, besøkte Dolly Partons fornøyelsespark Dollywood, og kjørte til Rock & Roll Hall of Fame i Cleveland.
Jeg er takknemlig for at jeg har been there, done that.
Nå skal USA feire 250 år, men presidentens fest ser ut til å bli stusslige saker, uten en eneste av nasjonens folkekjære, briljante kunstnere på artistlista. Samtidig, i Rolling Stone Magazine, skriver ekspresident Obama klokt om musikkens kraft, hvordan den alltid har vist en vei framover. Jeg håper han har rett i at kulturen, kunsten og musikken skaper og fortsetter å skape motstand, oppfinnsomhet og fellesskap, og at bedre tider vil komme.
