I boken «The Corporation» (2004) fremhever den kanadiske jusprofessoren Joel Bakan at private aksjeselskaper – særlig i USA – i sin innerste kjerne er konstruert som «psykopatiske» profittmaskiner: «Selskapet, i likhet med den psykopatiske personligheten det ligner, er programmert til å utnytte andre for profitt.» Det kan «verken erkjenne eller handle ut fra moralske grunner for å avstå fra å skade andre.»
Den 26. mai stemte Stortinget mot å skrote Helseplattformen, levert av det amerikanske selskapet Epic Systems. Dette skjedde til tross for omfattende protester fra fortvilte leger, sykepleiere, IT-eksperter og pasienter i Helse Midt-Norge. Jeg vil stille spørsmålet: Hva forteller Stortingets beslutning om tilstanden til det norske demokratiet? Jeg foreslår å se på Helseplattformen som et mikrokosmos – et lite stykke Norge, hvor fire trusler mot det demokratiske styringssett er særlig synlige.
1. Degradering av omsorg til butikk. Kjernen i helseforetaksreformen fra 2001 var å flytte styringen av sykehusene til staten, men samtidig organisere dem etter en foretaksmodell inspirert av profittsøkende selskaper. Når vi ser nærmere på Helse Midt-Norge som – med statens velsignelse – bestilte Epic-løsningen, oppdager vi flere av trekkene i den «psykopatiske» modellen. Her ligger et grunnleggende paradoks. Det som tvinger private selskaper til et minimum av anstendighet og samfunnsansvar, er frykten for å miste kundene. De norske helseforetakene opererer derimot som statsmonopoler, skjermet fra markedskorrektivet. Den politiske styringen som skulle holde makten i sjakk, er i stedet blitt delegert til et direktørsjikt med en ekstraordinær makt: en byråkratisk elite som kan overkjøre både fagfolk, pasienter og folkevalgte uten å risikere annet enn nye konsulentrapporter og enda flere strategisamlinger.
Det var denne råe, farlige makten som gjorde at medisinsk ekspertise og uavhengige IT-fagmiljøer i Midt-Norge ble feid bort som irriterende mygg i helseplattformdebatten. Den samme maktarrogansen har vi sett i Helse Midt-Norges kaldblodige avvisning av Riksrevisjonens rapport, som konkluderte med at innføringen av Helseplattformen truet pasientsikkerheten. For Epic Systems’ trofaste forsvarere ble over 2000 avvik knyttet til feilmedisinering, kaos i ventelistene og forsvunne pasientjournaler – noen med dødelig utfall – redusert til «systemsvikt».
Ironisk nok har Helse Midt- Norges episke ferd mot det digitale Eldorado vist seg å være langt dyrere enn praksisen i regioner som hadde vett nok til å avvise Helseplattformen. Tall fra Helsedirektoratet viser at Helse Midt- Norge endte med Norges høyeste IKT-kostnader per innbygger i 2023, over 2860 kroner. Helse Vest – den mest sammenlignbare regionen i størrelse – klarte seg med rundt 1700 kroner.
2. Kunnskapsløshet som maktstrategi. Stortingets vedtak om å opprettholde Helseplattformen fremstår ikke bare som en politisk feilvurdering, men som en påfallende triumf for uvitenhet over fagkunnskap og erfaring. Hvorfor fant de ansvarlige aktørene aldri tid til noe så elementært som faktisk feltarbeid mens kritikken haglet mot systemet fra leger, sykepleiere, IT-eksperter og pasienter? Hvorfor tok ingen av dem seg bryet med å lese Robert Kuttners studie «An Epic Dystopia» (2024) da de så konsekvenser av Norges digitale eksperiment? Kuttner beskriver en helsetjenestemodell der økonomiske incentiver og teknologisk kontroll fortrenger pasientenes behov. Han advarer mot lukkede systemer, kontraktsmessige munnkurver og datasiloer som nekter å kommunisere med hverandre – akkurat de problemene som senere eksploderte i norsk offentlighet. Likevel fortsatte norske helsebyråkrater og politikere å marsjere mot det forjettede digitale land, som om enhver kritikk bare var plagsom myggsumming rundt moderniseringens alter.
«Helseplattformen minner meg om mine unge dager under det kommunistiske regimet.»
Det mest foruroligende er den nesten grenseløse politiske nonsjalansen overfor nasjonal sikkerhet – til tross for at varsellampene allerede blinket i Danmark. Etter innføringen av Epic-systemet under navnet Sundhedsplatformen avslørte den danske avisen Politiken 6. mars 2026 at Epic Systems hadde «full adgang til følsomme oplysninger». Likevel fortsatte norske myndigheter å opptre som om det var fullstendig uproblematisk å overlate enorme mengder sensitiv helseinformasjon til et amerikansk teknologiselskap. Med tanke på geopolitisk uro, kommersielle interesser og Trumps uforutsigbare politiske univers burde selv den mest digitaliseringsberusede statsråd forstå at spørsmålet ikke lenger er «brukervennlighet», men hvem som faktisk kontrollerer staten.
3. En økende autokratisk tendens. Helseplattformens lukkede system minner meg om mine unge dager under det kommunistiske regimet. Der ble man straffet for å være negativ til den lysende sosialistiske fremtiden. Det er interessant å se hvordan Helse Midt-ledelsen til dels benytter en lignende strategi for å opprettholde troen på Helseplattformen.
Som en av mine informanter uttrykte det, innebar innføringen av Helseplattformen at plattformens tilhengere systematisk ble plassert i nøkkelstillinger, mens kritikere ble skjøvet ut i kulden. Opprørske overleger fikk utvetydige beskjeder: «Dere må være positive til Helseplattformen.» «Dere får ikke bruke sykehusmailen til opprop mot Helseplattformen.» Det hele fikk et ubehagelig preg av politisk oppdragelse snarere enn faglig diskusjon.
4. Undergraving av sosialdemokratiets etiske kjerne. Norge liker å se seg selv som et samfunn bygget på empati, åpenhet, grasrotdemokrati og kort avstand mellom makthavere og borgere. Nettopp denne tradisjonen har gjort det mulig å utvikle en unik og omsorgsfull stat – en stat med sterke selvkorrigerende demokratiske mekanismer og en grunnleggende respekt for menneskelig verdighet.
Helse Midt-Norge peker derimot mot fremveksten av en ny type stat: et teknokratisk og følelsesmessig avstumpet system som i stadig mindre grad ser borgerne som mennesker og mer som datapunkter, produksjonsenheter og logistiske problemer. (Det holder å minne om fylkeslegens formulering på NRK: «Vi må regne med litt humper og dumper i veien.») Det er en stat som investerer enorme ressurser i å blåse opp sitt eget byråkratiske maktapparat under mantraer som «effektivisering», «brukervennlighet» og «rasjonalisering».
Bak den sterile management-retorikken skjuler det seg en stadig mer autoritær styringskultur der kritikere marginaliseres, eksperter overkjøres og menneskelige konsekvenser reduseres til «implementeringsutfordringer». Den gamle sosialdemokratiske ideen om staten som samfunnets omsorgsinstitusjon er gradvis i ferd med å erstattes av staten som teknologisk kontrollmaskin.
Spørsmålet er derfor ikke bare hvordan vi skal reformere Helseplattformen, men hvordan vi kan motarbeide de snikende psykopatiske tendensene i den norske velferdsstaten før de blir normalisert. Her vil jeg bare antyde noen temaer: Det første er innovasjon nedenfra – en revitalisering av borgerdrevet demokrati basert på reelle bottom-up-initiativer snarere enn konsulentstyrte skinnprosesser. Det andre er å gjenopprette dialogen mellom virkelighetsorienterte fagmiljøer og politikere som altfor lenge har levd i en digitaliseringsrus høyt over bakkenivå. Det tredje er å utfordre forestillingen om den allvitende og allmektige staten – en stat som i sin jakt på kontroll og effektivitet risikerer å gjøre autoritære og psykopatiske løsninger til den nye normalen.
