Pave Leo XIV inviterte like godt en av grunnleggerne av det amerikanske KI-selskapet Anthropic, milliardæren Chris Olah, til lanseringen av sin første ensyklika, Magnifica Humanitatis (Storslått menneskelighet) andre pinsedag. Slik melder han seg på den viktige debatten om utviklingen av KI.
Olah er ingen hvem som helst. Anthropic kan være god for omtrent en tredel av det norske oljefondet. Da selskapet ikke fjernet sikkerhetsbegrensninger som blant annet forhindret KI-kontrollerte våpensystemer å drepe uten menneskelig godkjenning, ble de svartelistet av Trump-administrasjonen.
Ensyklikaens tematikk er hyperaktuell. Det handler om KI, bioteknologi, robotikk og transhumanisme. Hvordan skal vi bevare det menneskelige i en digital tidsalder? Det er et spørsmål som gjennomsyrer alle nivå i samfunnet. I sin tale sa Chris Olah at det er nødvendig at verdens teknologiledere er i dialog med folk utenfra som ikke er motivert av KI-bransjens interne ambisjoner og enorme pengesummer. Han takket paven ikke bare for å ha tatt ballen, men også utvise lederskap i vår samtids viktigste samtale.
Leo XIV bygger videre på sin forgjenger, pave Leo XIII (1878-1903), som møtte datidens utfordringer, industrialisering og revolusjon, arbeiderspørsmål og fattigdom, med prinsipper om menneskets verdighet, solidaritet og rettferdighet for alle. Samtidig bygger han på en tenkning om menneskets verdighet og skrøpelighet som har vært drøvtygd gjennom to tusen år. Det er, vil jeg påstå, en enorm ressurs for oss alle når nettopp vår menneskelighet utfordres på terskelen tid en ny tid.
Det grunnleggende spørsmålet vi må stille til enhver teknologisk utvikling, er: hvilken visjon styrer vi etter? hvilke mål retter utviklingen seg mot. Utfordringen vi står overfor når det gjelder den digitale revolusjonen er med andre ord ikke først og fremst teknologisk, men antropologisk, sier pave Leo.
«Hvordan skal vi bevare det menneskelige i en digital tidsalder?»
Leo trekker særlig frem transhumanisme som en visjon som følger den digitale revolusjonen. Hvis mennesket behandles som noe som skal perfeksjoneres og et stadium som skal overgås, trer en visjon frem hvor det blir enklere å akseptere noen liv som mindre brukbare, mindre ønskelige og mindre verdifulle. I møte med denne visjonen, viser den kristne fortellingen om mennesket en radikalt annerledes mulighet. Vi skal helbrede sykdom og lindre lidelse. Poenget er ikke å romantisere. Men, slik vi selv kan erfare, er de menneskelige begrensningene en realitet der vår menneskelighet kan modnes og åpne seg for relasjoner. Det er nettopp gjennom våre grenser, sår og utilstrekkelighet at det sant menneskelige – medlidelse, omsorg for andre, og åndelig erfaring – kan vokse frem.
Med sann menneskelighet som mål utfordrer paven oss til å måle teknologisk utvikling etter deres bidrag til sant sosialt og etisk fremskritt, med fellesskapets beste som mål. Kritikken rammer ikke minst hvordan de store tekselskapene er i ferd med å konsentrere teknologiens makt hos de få.
Den digitale utviklingen er vår tids enorme byggeplass, sier Leo. Og det er vårt ansvar hva vi bygger, om det er Babels tårn eller gjenoppbyggingen av Jerusalems murer. De to fortellingene er den litterære rammen om ensyklikaen. I Babel sikret menneskene sin makt ved å bygge et tårn som skulle rekke opp til himmelen. I Jerusalem (les Nehemia 1-3!) lå murene i ruiner, men de ulike laugene og alle innbyggerne i byen samarbeidet om å bygge dem opp, sten for sten. Pave Leo bruker fortellingen som bilde på det menneskelige samfunn som bygges i fellesskap, med bidrag fra alle.
Med valget mellom de to byene viser augustinerpaven Leo XIV selvsagt tilbake til kirkefaderen Augustin (d. 430). Han beskrev menneskets historie som en kamp der kjærligheten til Gud og nesten bygger den himmelske byen, mens kjærlighet til seg selv, og forakt for Gud, bygger den jordiske byen. Dette er en kamp som foregår i hvert hjerte gjennom hele historien, sier paven. Også i vår tid, KIs tidsalder. Derfor utfordrer pavens budskap oss alle: byggingen av Babel eller gjenoppbyggingen av Jerusalem er et valg som begynner i hver og en av oss.
Hvordan kan vi samarbeide om å transformere makten i den teknologiske utviklingen? De fleste av oss tenker at det er en uoverkommelig oppgave. Men her henter paven frem en kraftig motivator, nemlig trollmannen Gandalf fra Tolkiens Ringenes herre: «Det er ikke vår oppgave å mestre alle tilværelsens tideverv, men å gi alt vi har i oss. Vi må rykke ondet opp med rota der vi vet at ondskapen rår. Da vil de som kommer etter oss, kunne dyrke ren jord». Når han skal styrke de små hobbitene i kamp mot ringens makt og Saurons hær, forteller han at krigen vinnes ikke med våpen, men ved dyd, og ved å gi alt.
