I februar i år publiserte Elon Musk en uttalelse på nettsidene til SpaceX om datasentre i verdensrommet, med mål om «å skalere for å skape en bevisst sol som kan forstå universet og utvide bevissthetens lys til stjernene!»
Dette er ikke det første futuristiske dokumentet om utenomjordisk KI. I oktober i fjor publiserte Nvidia en markedsføringsartikkel om et prosjekt med mål om å sende et datasenter ut i verdensrommet (det første eksperimentet var vellykket). Også i oktober sa Jeff Bezos at gigawatt-datasentre som trengs til å støtte økende bruk av KI, er bare ett eller to tiår unna.
Før jeg ser nærmere på det jeg finner mest urovekkende med dette, vil jeg kort berøre de fysiske realitetene som står i veien for Musk og andres himmelske drømmer om «bevisste soler».
Både Nvidia og SpaceX antyder at bærekraftig KI kun er mulig i verdensrommet fordi det er så kaldt der, noe som eliminerer behovet for energikrevende kjølesystemer. Men dette overser fysikken: verdensrommet består av et vakuum, og vakuum er en kjempegod varmeisolator. Varme flyter ikke ut i det kalde tomrommet av seg selv – den trenger et medium. Se på Den internasjonale romstasjonen.
For å kjøle den ned brukes det et system som samler opp varme, som deretter sendes ut gjennom radiatorpaneler med et samlet areal på rundt 800 kvadratmeter. Kjøling av et gigawatt-datasenter krever radiatoroverflater på flere kvadratkilometer. Uten en slik mekanisme ville ethvert menneske eller datamaskin som befinner seg i verdensrommet bli stadig varmere, med katastrofale følger.
Dette er ikke et essay om fysikk. Det er ikke min rolle å vurdere om Elon Musk eller Jeff Bezos faktisk tror at varme uanstrengt kan forsvinne i et vakuum. Det er heller ikke poenget. Likevel er det viktig, fordi det viser hvordan denne fantasien om konsekvensfri computation er magisk tenkning – noe som gjør propagandaen deres farlig.
Én fare er at teknologimilliardærene, ved å tvinge oss til å vurdere den absurde kontrasten mellom jordisk (utdatert, forurensende, energikrevende) og utenomjordisk (moderne, ren, bærekraftig) KI, driver med grønnvasking. Å spenne servere fast til enorme raketter blir nå et spørsmål om bærekraft. Denne grønnvaskingen av utenomjordisk KI ville sannsynligvis ikke engang vært nødvendig for å tiltrekke mer finansiering, men den hjelper definitivt med å late som om slike prosjekter er til menneskehetens beste, til tross for midlertidig forurensing her på jorda.
En større fare ligger i hva slike fortellinger gjør med venstresida.
Musk og andre teknologimilliardærer kontrollerer ressurser på et nivå som de fleste mennesker gjennom historien ville ansett som guddommelig. For folk som meg, en dødelig kvinne i en klimakrise, er det farlig at denne selvbekreftende hypen bruker opp vår allerede begrensede tid og krefter, og forgifter tankene våre.
Drømmene om utenomjordisk KI er futuristisk visvas (eller snarere, en selvforherligende resirkulering av science fiction-ideer). Det er løgn, men det er likevel et effektivt verktøy for at teknologimilliardærene beholder makten til å definere og bestemme hvordan en framtid kan se ut. Absurde ideer fremstilles som muligheter det er verdt å bruke store ressurser på. De omgår demokratiske prosesser rundt hvordan fellesressurser skal brukes og hvordan samfunn og enkeltpersoner påvirker det offentlige rom – ikke overraskende, siden selvutnevnte guder aldri har brydd seg om menneskers lover (eller, som vi så tidligere, naturens).
Til slutt ender vi opp med å snakke om implementeringsdetaljer til deres ideer, ikke lenger om hvorvidt vi i det hele tatt burde bruke tid på dem. Denne normaliseringen av teknologisk fremgang som noe uunngåelig og moralsk godt har ikke spart venstresida. Mange av oss nøler med å forlate den teknokratiske visjonen om en maskinistisk fremtid.
De begrensede ressursene til en allerede overbelastet venstreside sløses bort, enten på å finne måter å bure inne maskinen (umulig), temme den (virkelighetsfjernt), eller krangle med andre på venstresida om at maskinen ikke er nødvendig (sisyfosarbeid). Samtidig samler akselerasjonister og andre tekno-optimister mer kapital og lover en verden av uendelig privat velstand (i en uspesifisert framtid, på en annen planet).
Dette løftet er det Ulrich Brand og Markus Wissen kaller den imperiale levemåten (imperiale Lebensweise). Den former globale relasjoner i og mellom samfunn og natur gjennom strebenen etter ubegrenset tilgang til ressurser, inkludert arbeidskraft. Ikke overraskende er det det globale nord som er imperiet. Men i teknologimilliardærens visjon er imperiet intergalaktisk. Og den eneste måten imperiet kan fortsette på er at det finnes et annet sted hvor den billige arbeidskraften kan utvinnes fra, og hvor avfall (inkludert konsekvenser av CO₂-utslipp) kan deponeres.
Den tekno-imperialistiske propagandaen siver inn i venstresidens politikk, og vi tar i bruk premissene dens, uten dypere diskusjon. Jeg vil trekke frem tre konkrete eksempler som viser at vi ikke er immune mot forgiftningen.
1. Venstresida blir lett offer for en tanke om at det er teknologisk fremgang som kan gi oss et bedre liv. Hver gang vi sier, som Manifest Analyse i en rapport fra 2024, at produktivitetsøkning ved hjelp av KI-innføring kan gi oss en kortere arbeidsdag i framtida, gir vi fra oss makt. Globalt har lønnsnivåene ikke fulgt produktivitetsøkningen de siste årene, noe man også kan si om Norge.
«Konflikten mellom arbeid og kapital fikses ikke med teknologisk gulrotdingling»
Antallet norske milliardærer vokser år etter år, med 10 prosent mellom 2024 og 2025. Hva betyr det? At arbeidskjøperes utbytting av arbeidsselgere har økt. Å si at den må øke enda mer før vi kan få det bedre, er å snu problemet på hodet. I tillegg betyr det å snakke et felles språk med Musk og andre. Konflikten mellom arbeid og kapital fikses ikke med teknologisk gulrotdingling.
2. Deler av venstresida kjøper selskapenes ubegrunnede løfter om produktivitet og innovasjon. Arbeiderpartiregjeringen presser på for å ta i bruk KI i offentlige institusjoner fordi den har kjøpt det futuristiske narrativet. Mens økt bygging av datasentre fører til dokumentert økning i klimagassutslipp, kan vi lese i Nasjonal digitaliseringsstrategi at «Datasentre og kunstig intelligens både kan og må spille en rolle i arbeidet med å nå klimamålene, og de kan bidra til effektiv reduksjon i utslippene».
Setningen «Kunstig intelligens er en banebrytende teknologi» kunne vært skrevet av en OpenAI-markedsfører. Når man ser på virkeligheten, er det klart hva de mest banebrytende måtene å bruke KI på er: å generere barnepornografi (Musks KI funker suverent til dette), svindle folk, masseprodusere desinformasjon, og å bruke KI som en beleilig unnskylding for nedbemanning.
3. Venstresidadagdrømmer om roboter som gjør jobben vår en dag i en fjern framtid, i stedet for å ta risikoen ved å kreve en bedre framtid i dag. I det nåværende handlingsprogrammet for EL og IT-Forbundet, i kapittelet om «organisering av fremtidens arbeidere» kan vi lese påstander om at KI kan fikse framtida, men det er veldig uklart hvilket århundre det egentlig skal skje: «behandling og operasjoner kan f.eks. utføres av roboter som (...) har erfaringen og kunnskapen fra erfarne leger», og «det kan være vanskelig å se for seg en løsning på klimakrisen uten bruk av kunstig intelligens».
Barrierene for å løse klimakrisen er ikke teknologiske. Barrierene er mangel på politisk vilje og den imperiale levemåtens dominans, det vil si et økonomisk system basert på vekst. For meg, som har jobbet som IT-ingeniør i snart femten år, er det et klassisk «menneskeproblem» som vi prøver å fikse med teknologi, en klassisk feilslutning ingeniører ofte vitser om. Store og raske politiske endringer er mulig – det er bare å se tilbake til 2020.
En bedre nåtid, og en bedre morgendag, vil ikke oppstå så lenge vi lar dem som ødelegger jorden sette premissene for hva som er mulig. Teknologimilliardærer forstår at ressursene på jorden er begrensede, og for å likevel fortsette med evig vekst presser de oss til å fokusere på verdensrommet, som etter menneskelige målestokk er uendelig. «På lang sikt er rombasert KI åpenbart den eneste måten å skalere på», skrev Elon Musk i februar.
Ingen stiller spørsmål ved behovet for luft, og vekst og akkumulering er som luft for teknologimilliardærer. Etter over to århundrer med total kapitalistisk propaganda har det blitt som luft for oss alle. Men økonomisk vekst er et grunnleggende premiss i systemet som skapte klimakrisen. På grunn av det kan ingen reell løsning på denne krisen være basert på denne veksten.
I stedet for å drømme om androider, må venstresida våkne opp og begynne å planlegge en verden fri fra vekstbasert politikk. Når vi nekter å akseptere premisset om uendelig vekst som uunngåelig, kan vi gå sammen for å bygge en bedre verden, en verden som er orientert mot offentlig og felles, ikke privat, velstand (public abundance). Det er ikke en enkel jobb.
I den andre enden av veien er det et system der målet om akkumulering erstattes av målet om å oppfylle sosiale og miljømessige behov. Der tidligere privatiserte fellesgoder, det ene etter det andre, bringes tilbake under demokratisk styre og felleseie. Noen kaller det øko-sosialisme, andre (etter den japanske filosofen Kohei Saito) kaller dette motvekst-kommunisme.
Kort oppsummert: Det finnes ikke et annet sted for oss å leve, den imperiale levemåten som fôrer kapitalismen funker ikke og det er begrensede ressurser på jorden. Fordi kapitalismen har vekst innebygd i seg, er den ikke et alternativ, uansett hvor sosialistisk eller grønt preg vi setter på den. Det ser ut som den eneste veien ut av krisen er et økonomisk system som ikke er basert på vekst. Er det på tide at den norske venstresida ser til motvekst? Jeg tror det enten er det, eller barbari.
