Bistandsminister Åsmund Aukrust jobber med en ny stortingsmelding for norsk utviklingshjelp. I den sammenheng har UD organisert en rekke møter med akademia og organisasjoner som jobber med økonomisk utvikling, under overskriften «Vendepunkt».
Hva dette vendepunktet er, og hvorfor vi befinner oss i et, er mer diffust. Det er knyttet til vår usikre geopolitiske samtid. Bakteppet er kutt. Forrige uke satt jeg i panelet da Aukrust inviterte til debatt om bistand på NMBU: Med seg hadde de NORAD, med sin årlige rapport med den tautologiske tittelen «tall som teller». Overskriften i år er at bistand ble kuttet med 28 prosent i fjor.
Dette tallet er basert på en tidsserie som aggregerer rapporterte bistandsstall fra OECD-land, i konstante 2024-dollar. Den viser at bistanden mer enn doblet seg fra år 2000. De siste års nedgang har to forklaringer og to veldig viktige fotnoter. De siste årenes inflasjon forklarer mye av reduksjonen i konstante priser. Den største giveren er USA, og de prøvde å legge ned hele bistanden sin i fjor – slik at det kan beskrives som en avvikende observasjon. Land som India, Kina, Russland og Saudi-Arabia er ikke medlemmer av OECD. Og for Norge er det ikke totalen som er viktig. Den viktigste trenden i Norge er at hjelp til Ukraina teller som bistand, og at utgifter til mottak av flyktninger i Norge også regnes som offisiell bistand.
Om bakteppet er korrekt eller ikke, så er det hvert fall tid for å komme med innspill til din favorittpolitikk, for nå skal det prioriteres. En av de organisasjonene som har spilt inn sin kjepphest, er tankesmien «Langsikt». De foreslår i NRK Ytring (22. april 2026) en tilsynelatende ny idé for framtiden for norsk bistand. Hvorfor ikke bare gi pengene direkte til de fattige?
«Langsikt» har som mål å se langt inn i fremtiden, så da er tilbakeblikk kanskje ikke en av kjerneverdiene. Men ideen om å bare gi pengene direkte til fattige er verken så ny eller så god som forfatterne gir inntrykk av. Å gi penger direkte til fattige har blitt prøvd ut lenge, og ble vel lansert som en nyvinning for godt over ti år siden.
«Ideen er så ‘peak liberalisme’ som du kan få det»
Men det er vel aldri for seint å adoptere gode ideer? Eirik Mofoss og Cindy Robles fra Langsikt, som skrev den nevnte kronikken på NRK Ytring, operer i «effektiv altruisme»-universet. Inspirert av filosofen Peter Singer forfektes det et altruistisk ønske om redusere fattigdom i verden, og de har også løsningen. Man skal bare kalkulere seg frem til den mest effektive måten å gjøre det på, og så er det bare å sette penga der.
Metoden er randomiserte kliniske studier. Disse var særlig brukt i legemiddelindustrien, men ble offisielt en del av mainstream med tildelingen av Nobelprisen i Økonomi til Banerjee, Duflo og Kremer I 2019.
Burde u-hjelp gå til skolebøker, gjødselsubsidier eller vaksinasjoner? Dette kan testes. I en landsby gir man gratis skolebøker eller skolemåltid, i en annen gjør man ingenting. På slutten av året kommer forskerne inn og måler, i den grad man kan måle dette, om velferden har økt hos de som fikk intervensjonen. Da kan man gjøre opp regningen.
En åpenbar metodisk svakhet er at kostnaden er lett å måle, mens det positive utfallet er vanskeligere å tallfeste. Derfor gir det seg selv at intervensjonen som er billigst, har størst sjanse til å bli målt som best. Etter noen år med forskning viste det seg også at det nok er slik at den billigste måten å gi bort penger på, er bare å gi dem bort.
Men også denne teorien begynte å slå sprekker etter noen år. I Klassekampen i 2018 skrev jeg at det viser seg at direkte kontantoverføringer ikke har en langvarig effekt likevel. Berk Ozler, økonom ved Verdensbanken, sa den gang at vi egentlig har vært klar over dette en stund nå, men at man var så begeistra av de få positive studiene at man tillot seg å ignorere de studiene som ikke viste positive effekter.
Avslutningsvis tar vi det viktigste problemet. Ideen om at om at det løser seg med fattigdom bare vi finner den mest effektive metoden, er så «peak liberalisme» som du kan få det. Bistand er politikk. I dagens politiske klima bør det være ganske åpenbart at hvem som får, og på hvilken måte, handler om politisk innflytelse og plass ved forhandlingsbordene. Det håper jeg tankesmien Langsikt, som jobber med innflytelse, har tatt inn over seg. Har dere forresten regnet på deres egen effektivitet, ettersom dere er kritiske til at penger skal gå til tankesmier?
