Vi må leve mens vi kan, for etterpå er det for sent».
Det sa investor Jan Petter Sissener på vei inn på Grand hotell på nasjonaldagen. Han var invitert dit av milliardæren Christian Ringnes, som hvert år arrangerer 17. mai-fest på hotellet, der han selv er majoritetseier. Sammen med ham kom kjendiser som Harald Eia og Robert Stoltenberg, politikere som Jenny Klinge og tidligere Oslo-ordfører Fabian Stang, og andre rikfolk. Oppsiktsvekkende nok fikk de også selskap av forsvarssjef Eirik Kristoffersen, som deltok på festlighetene ikledd full uniform.
«Om Christian Ringnes skal holde festen sin på Grand, så er det ved bruk av streikebryteri siden alle unntatt bankettsjefen er i streik», sa forhandler Lars Petter Larsen i fagforbundet Parat før festen. Fagforeningsleder Richard Storevik i Fellesforbundet oppfordret i VG alle som skulle feire nasjonaldagen til å unngå å gjøre det på streikerammede steder.
«Jeg ble enda mer sikker på å dra i Ringnes’ 17. mai-feiring da jeg så den artikkelen», sa PR-mannen Hans Geelmyuden til Dagbladet. På Facebook la han ut et bilde sammen med Jenny Klinge og tidligere Ap-politiker Saera Khan. Sammen med bildet lå det en tekst: «Streikebrytere på 17. mai-fest. Takk for oss, Christian Ringnes!»
I skrivende stund har hotell-, restaurant-, kantine- og utelivsarbeidere på Grand og en lang rekke andre arbeidsplasser streiket i over en måned. Kravet deres er økt kjøpekraft og en ordning for forskuttering av sykepenger. For en uke siden fikk de selskap av 700 renholdere som er organisert i Norsk Arbeidsmandsforbund. De to gruppene har svært mye til felles med hverandre, hva angår både lønns- og arbeidsforhold.
«Jeg vil ikke bare overleve. Jeg vil leve. Jeg vil ikke at jeg dag for dag bare skal måtte tenke på å få betalt regninger. Lønna vår er så lav nå, og alt er så dyrt, at levestandarden blir lav.» Det sa renholderen Adriana Bozek til Fri Fagbevegelse denne uka. «Streiken er veldig viktig for meg. Renhold er veldig hardt arbeid, og jeg mener mange av oss jobber for relativt lav lønn. Jeg ønsker å føle meg trygg, så derfor er også forskuttering av sykepenger kjempeviktig for meg», sa Bozek. Da hun selv opplevde å bli syk i desember, måtte hun vente på penger fra Nav til slutten av mars.
16 uker uten en månedslønn på cirka 30.000 kroner er nok ikke noe problem for dem som deltok på rikmannsfesten på Grand. Trolig har de en likviditet som gjør det mulig å ubekymret kunnet utbasunere at «vi må leve mens vi kan», men for en arbeider som tjener 250 kroner timen, kan det være helt krise.
«Dette er et uttrykk for noe mer enn moral»
En av renholderne som nå streiker, Aster Berhe, fortalte til Fri Fagbevegelse at «noen ganger har jeg presset meg til å gå på jobb selv om jeg har vært syk fordi jeg ikke kan vente på penger». «Hvis vi er syke, velger vi ofte likevel å gå på jobb. For det føles tryggere å gå på jobb med vondt i kroppen enn å bli hjemme fordi vi ikke vet hva som skjer med pengene, og fordi det er stressende for oss å snakke med Nav», sa Bozek. De pekte på en tilleggsutfordring på toppen av alle de andre, som handler om språk og om å bli forstått.
Arbeidernes krav om trygghet og verdighet ble ikke bare latterliggjort av Hans Geelmuyden, som til Dagbladet sa at han mener grunnlaget for hele streiken er «absurd». Kravet om høyere lønn ble også gjenstand for sarkasme i Wolfgang Wees siste podkast, der Asle Toje og Ola Borten Moe raljerte om hvor «bisarr» streiken er, og belærte de streikende om at de burde forstå at moderasjon er i deres egen interesse.
Geelmuydens uttalelser åpner for en ny og interessant innfallsvinkel til den norske modellen, som åpenbart også farger enkelte arbeidsgiveres holdning til sine egne ansatte og til streikebryteri. Er du uenig i streikegrunnlaget, kan du gjøre som du vil!
Geelmuyden får vel gjøre som han vil. Som Storevik sa, «jeg vet jo egentlig at jeg taler for døve ører. Dette er ikke noe de bryr seg om. Men nå har de virkelig en anledning til å vise at de bryr seg om de som sitter nederst ved bordet, de som er blant de mest lavtlønnede i landet». Annerledes er det med politikere og kjendiser som hevder å omfavne den norske modellen, og som hyller den for å bidra til moderasjon eller gjøre det lett å bli rik i Norge. De burde ha det som et minstekrav til sin egen skamfølelse å ikke delta på en milliardærfest, når de streikende ber dem la være.
Men dette er et uttrykk for noe mer enn moral. Det handler om en ny form for kapitalisme som tar form, en kapitalisme som ikke bygger på prinsippet om å gi og ta, bare om det siste. Fordismen, den organiserte kapitalismen som tok form etter tiår med voldsom klassekamp i forrige århundre, ble bygd på et quid pro quo, «noe for noe». Vår tids stadig mer uregulerte kapitalisme, som kanskje kan kalles «bezosisme» eller «muskisme», etter klodens to rikeste menn, representerer en renere form for utbytting.
En kapitalisme fri for fagforeninger og tariffavtaler.
En kapitalisme som tilbyr alt til dem som står på balkongene og vinker ned til barnetoget som om de var kongelige – og ingen verdens ting til de som står streikevakt på fortauet utenfor.
En kapitalisme der noen få kan leve som levemenn – mens resten bare sliter med å overleve.
