En lavmælt stjernekamp

Det største spørsmålet for meg i forkant av «Star Wars: Mandalorian og Grogu»-premieren var hvorfor i all verden Martin Scorsese, regissøren som insisterte på at Marvel-filmer ikke er ekte «cinema», nå har valgt å spille en karakter i et annen sci-fi-franchise som på mange måter er svært sammenlignbar.

Siden Disney kjøpte Lucasfilm i 2012, har Star Wars blitt den samme typen maskin som pumper ut filmer og tv-serier, utallige spin-offs av varierende kvalitet. En av de mest populære seriene de siste årene har vært «Mandalorian», som nå blir kinofilm.

Det appellerende med akkurat «Mandalorian», kanskje også for Scorsese, som er nær venn av George Lucas, er at den tar deg tilbake til den første Star Wars fra 1977. Ikke nødvendigvis i handling, men i følelse.

En ensom dusørjeger og hans lille følgesvenn på tvers av ørkenplaneter og støvete utkantbyer, med en taktilitet som minner mer om 70-tallets praktiske filmeffekter enn dagens digitale produksjonslinjer. Drivkraften bak serien er karakteren Grogu, ofte omtalt som Baby Yoda, som tilhører samme art som den eldgamle Jedi-mesteren, en slags grønn gnom eller spøkelsesape-aktig romvesen i babyformat.

I både serien og filmen er denne figuren ikke helanimert, men en animatronisk dukke styrt av dukkeførere, laget av mykt silikon, med mekaniske øyne, ører og armer. Dataanimasjon er brukt til å justere bevegelsene, men utgangspunktet er fysisk, og det merkes.

Den hjelmbærende Din Djarin, ofte kalt Mando (Pedro Pascal) er en mandalorianer – en kriger fra en gammel klan med strenge æresregler og et forbud mot å vise ansiktet sitt – som livnærer seg som dusørjeger.

I filmen får han og Grogu i oppdrag av den nye republikken å befri Rotta the Hutt (Jeremy Allen White), sønn av Jabba the Hutt, fra fangenskap. Det fører dem gjennom en rekke møter, kamper og omveier som i form minner mer om en lang episode av tv-serien.

Actionsekvensene kler likevel det store lerretet, blant annet en gladiatorkamp mellom Mando, Rotta og en hel haug med dødelige hybride skapninger fra sjakkspillet i originalfilmene.

«Alle forsøk på å lage episk Star Wars har ­mislyktes de siste årene»

Regissøren Jon Favreau, som blant annet står bak Iron Man-filmene, leverer med en skala og presisjon som forsvarer at serien har fått en filmatisering.

Det er samspillet mellom actionsekvensene og Grogus langsommere tempo som likevel gir filmen sin rytme. Det tar tid å bevege seg fra A til B, bevegelsene er minimale og litt klossete, og det åpner for en humor som er mer kroppslig enn det meste man ser i moderne franchise-film.

Mye av det morsomste i filmen er derfor ren slapstick, og det fungerer fordi filmskaperne har lent seg inn i dukkens fysiske begrensninger fremfor å glatte ut alt digitalt.

«Mandalorian og Grogu» er i bunn og grunn et sideplott i sideplottet, en anekdotisk fortelling som gjør lite for å drive den større fortellingen videre. For et franchise som har bygget seg på de store avsløringene og øyeblikk som «I am your father», er dette en påfallende lite episk film.

Samtidig har alle forsøk på å lage episk Star Wars mislyktes de siste årene. Siden Disney tok over, har episode 7, 8 og 9 snublet i sine egne ambisjoner med altfor mange karakterer, for mange retningsendringer og et krampeaktig forsøk på å referere tilbake til alt som kom før.

«Star Wars: Mandalorian og Grogu» sikter lavere og treffer også bedre. Den bygger små fortellinger, hvor ikke hele galaksens framtid står på spill og lager enkle men virkningsfulle emosjonelle koblinger mellom karakterene og lar scener puste.

Det er en film som virker mer interessert i teksturen til en matbod der Scorsese selger sandwicher, enn i det neste store kosmiske oppgjøret.

Det gjør filmen til en underholdende kinoopplevelse, men kanskje ikke en minneverdig en.