Klubben i mitt hjerte, Rosenborg Ballklub, har i lang tid diskutert spillestil og strategi. (Og ja, jeg er klar over at RBK ligger tredje sist på tabellen – ikke gidd engang.)
Klubbens trenerlegende og filosof Nils Arne Eggen ble en gang spurt om formasjon og strategi i forkant av en Champions League-kamp mot Feyenoord i 1999. Eggen svarte: «we play with two stoppers and three spisses». Den ujålete Eggen brydde seg ikke så hardt om å snakke korrekt engelsk. Men nok om det.
Klubben har bestemt seg for å spille en type fotball i Eggens ånd, som handler om å spille offensivt, konsentrere seg om egen spillestil og ikke tilpasse seg motstanderens. Alltid fremover. Ofte kan det virke som det motsatte praktiseres på trening, men det skal ikke jeg blande meg i, for jeg er ikke fotballtrener (gudskjelov). Men Eggens filosofi er noe som burde vært praktisert i hele samfunnet, og ikke minst i politikken.
Det ligger mye psykologi i å tenke og handle som Eggen. Å spille offensivt og ha fokus på gjenvinning av ballen er et sjansespill, men når dette prosjektet lykkes, er det ikke bare vakkert og effektivt, men også psykologisk lettere. Hvorfor? Fordi det er lettere å spille når man vet hvor man skal, enn når man lar motstanderen diktere hvor man skal.
«Det nytter ikke å klage på Ap uten å fortelle om sine egne visjoner»
Den amerikanske sosialisten og NY-ordføreren Zohran Mamdani hadde kanskje ikke Eggen i tankene da han gikk til valg for ordførervervet. Men han tenkte likt: Han gikk offensivt ut med svært radikal politikk, politikk som kanskje er kjent for oss her hjemme, men radikalt i USA: gratis buss, reduserte husleier, og utrolig nok, kommunale butikker. Og han lyktes. På tross av oligarkenes iherdige forsøk på å skade ham, med angrep på etnisiteten hans, religionen hans og mer, fortsatte han å snakke for de 99 prosentene om det som samlet dem. Og med det fikk han med seg Palestina-bevegelsen, amerikanske jøder, amerikanere av mange etnisiteter og ikke minst den skeive bevegelsen.
Mamdanis strategi er ikke ulik sin partifelle Alexandria Ocasio-Cortez og uavhengige Bernie Sanders. Når man har en klar visjon om hvor man skal, er det lett å fnyse av stadige angrep fra høyresida. Man bestemmer seg for å tale sin sak, selv om motstanderen vil ha en debatt om etnisitet, abort, kjønn og alt som river i stykker laget.
Partiet som har lyktes best her hjemme med samme strategi, er Rødt, og med tida har også SV brukt denne strategien. Nå snakker SV om folkemakt mot pengemakt. Oss 99 mot den ene prosenten. Det må partiene fortsette med, men alle formasjoner og strategier kan stagnere om man ikke utvikler dem stadig. Som har skjedd i klubben i mitt hjerte.
Det er ikke farlig å snakke om sine mest radikale saker – tvert om er det effektivt. Se bare på KrF og Frp, som kaprer forsidene med svært (høyre-)radikale saker. Da kan man ikke ligge i egen 16-meter og forsvare seg – det ender til slutt med baklengsmål.
Man må gå offensivt ut i alle ledd. Forsvarsspillere bør tenke angrep, ikke forsvar. Fordi: «det spell itj nå rolle kor mang mål man slepp inn så leng man score fler», som Eggen sa.
Her forleden kom helseminister Jan Christian Vestre på banen med gradering av sykemelding. Venstresida var i harnisk, og det med rette. Men i stedet for å kun gå til angrep på helseministeren, kunne partiene til venstre for Arbeiderpartiet benyttet anledningen til å snakke om sin sak, om sine løsninger. NRK klarte til og med å sende en lissepasning til Rødt og SV samme dag, med en sak om arbeidstidsreduksjon rett under saken med Vestre, men partiene plukket ikke opp ballen. Det nytter ikke å klage på Ap uten å fortelle om sine egne visjoner. Med arbeidstidsreduksjon kan man få færre utslitte kropper som ender som syke og uføre.
Man kan ikke bare være mot noe – man må også være for noe. Først da kan man bli så stor at man kan si etter kampen: «Det ska dæm ha, Real Madrid, dæm prøvd!»
