Det tyske tidsskriftet The Diasporist publiserte før jul et essay av den australske historikeren og folkemordforskeren Dirk Moses. Her spør han om minnet om Holocaust (folkemordet på jødene) har begynt å blekne fordi tyskerne har gjort minnet til et redskap i undertrykkelsen av pro-palestinske aktivister. Han skriver også at den yngre generasjonen er så sjokkert over det som skjer i Gaza, at de mener at det er dette folkemordet, heller enn Holocaust, som «representerer vår tids absolutte ondskap».
Den jødisk-amerikanske filosofen Nancy Fraser er inne på noe av det samme. I essayet «Gaza som verdensbegivenhet», nylig publisert i New Left Review, skriver hun at folkemordet på jødene under andre verdenskrig har representert det hun kaller «radikal ondskap», men at «‘Gaza’ nå er i ferd med å erstatte ‘Auschwitz’ som symbol på vår tids verste menneskelige grusomheter».
Sammenligningen med folkemordet på jødene kan virke unødig provoserende. Å kalle volden mot palestinerne ondskap eller absolutt ondskap bidrar dessuten til å tåkelegge det som faktisk skjer, siden diskusjonen da kun vil dreie seg om ordbruken, ikke handlingene: Begrepet ondskap får filosofene ta seg av. Det skal heller ikke være noen konkurranse, men det finnes typer av vold som liksom stiller i en egen klasse. Jeg skal nevne to eksempler.
Den spanske misjonæren Bartolomé de Las Casas (1484–1566) bevitnet på nært hold grusomhetene som conquistadorene utførte mot lokalbefolkningen i det som i dag kalles Mellom-Amerika. I boken «En kort fremstilling av ødeleggelsen av [Vest-]India» beskriver han hvordan hans landsmenn rev spedbarn ut av armene på mor, holdt dem rundt føttene og smadret hodet deres mot fjellveggen. Så gikk de løs på de voksne. I grupper av tretten (til minne om Jesus og de tolv disiplene) ble indianerne hengt opp i en galge som var lav nok til at tærne deres så vidt nådde bakken, slik at de ikke døde av hengning øyeblikkelig. Deretter ble det gjort i stand et bål ved føttene deres, slik at de ble brent levende samtidig som de også døde av kvelning.
Et annet eksempel er de mange menneskeforsøkene som den japanske Enhet 731 utførte under andre verdenskrig. Her ble fanger blant annet smittet med sykdommer som syfilis, pest og tyfus. For at forskerne (eller «forskerne») kunne se hvordan sykdommene artet seg, ble fangene skåret opp mens de ennå var i live (uten at de fikk noen form for bedøvelse). Andre eksperimenter gikk ut på å kjøle ned fangenes armer og bein til de var gjennomfrosne. Så ble armen eller beinet tint slik at frostskadene kunne studeres. Armen eller beinet måtte deretter vanligvis amputeres (uten bedøvelse). Hver forsøksperson kunne brukes fire ganger til slike eksperimenter (to armer, to bein), og når fangen til slutt bare besto av et hode og en torso, ble han sendt videre til andre avdelinger for nye eksperimenter.
Jeg leste nylig en rapport fra Euro-Med Human Rights Monitor som fikk meg til å tenke på conquistadorene og Enhet 731. Kanskje komparatister som meg alltid leter etter noe å sammenligne med fordi vi jakter på et referansepunkt. Rapporten «Another genocide behind walls» ble publisert 13. april.
Jeg var allerede kjent med at fanger i israelske leirer, der Sde Teiman synes å være den verste, blir stripset så stramt på hender og føtter at det går koldbrann i lemmene på grunn av for dårlig blodsirkulasjon, med den følge at hender på noen, føtter på andre, må amputeres.
Jeg var også kjent med at Den uavhengige undersøkelseskommisjonen for Palestina (Navi Pillay-kommisjonen) i sine rapporter har dokumentert omfattende seksuell vold mot palestinske fanger. Jeg var klar over at noen fanger er så underernærte at neglene deres faller av. Noen løslatte fanger er så forandret når de kommer ut at barna deres ikke kjenner dem igjen.
Rapporten fra Euro-Med er likevel sjokkerende lesning. En fange forteller at han ble tvunget til å knele naken foran et toalett, og at han ble slått over hele kroppen inntil han hørte at en hund kom inn. Hunden klatret opp på ham bakfra. Mannen hørte hunden puste tungt, og kjente at det rant spytt fra hunden nedover ryggen hans. Så ble han voldtatt av hunden, som åpenbart var trent opp til nettopp å voldta.
En annen mann, 35 år gamle Amir, forteller at han ble angrepet av flere hunder på en gang. Den ene hunden pisset på ham, før den andre hunden voldtok ham.
En 42 år gammel kvinne forteller at hun ved ankomst til Sde Teiman ble tvunget til å kle seg naken. Hun hadde bind for øynene, men bindet ble en kort stund fjernet for at hun skulle legge merke til de to soldatene som filmet henne med telefonene sine. Deretter ble hun ført til et lite rom hvor hun ble bundet fast til et bord av metall og voldtatt flere ganger av to soldater mens to andre soldater filmet det hele. Etterpå forsvant soldatene, slik at kvinnen hele natten igjennom måtte stå der naken, fastbundet og blødende. Neste morgen kom soldatene tilbake og voldtok henne på ny. Senere ble hun ført til et annet rom og hengt opp etter håndleddene. Her fikk hun elektriske støt samtidig som hun ble vist filmer av voldtektene.
En mann forteller hvordan han så en annen mann bli voldtatt i mer enn førti minutter. Da han ble slept tilbake til buret de andre fangene var plassert i, klarte han ikke å slutte å skrike og «brøt sammen fullstendig og gråt hysterisk».
Den israelske journalisten Shaiel Ben-Ephraim sier i et intervju med Double Down News 11. mai at ham bekjent har nesten alle voldtektene med hund skjedd i Sde Teiman. Han legger imidlertid til at det som skjer i Sde Teiman, «har en tendens til å spre seg [til andre steder]».
Hvordan kan dette skje, spør journalist Nicholas Kristof i The New York Times 11. mai. Han mener at en kombinasjon av dehumanisering og straffrihet kan føre til en «glidning mot barbari».
Men vent litt. Blir hunder virkelig trent opp til å voldta menn? Jeg måtte lese rapporten på ny.
Den nevnte 35 år gamle Amir forteller til Euro-Med: «En av [hundene] pisset på meg. Så voldtok en av hundene meg, penetrerte endetarmsåpningen på meg på en trent måte mens jeg ble slått» (s. 27, min uthevelse).
En mann, Firas, forteller: «De fjernet bindet for øynene på oss, tok en av fangene, kledde ham naken og førte inn en svær hund som voldtok ham foran oss. Hunden syntes å være trent til å gjøre dette» (s. 37, min uthevelse).
«Selv velger jeg å tro på ofrene»
Jeg kikket også på andre vitnesbyrd. Korrespondent Mohammed Arab fra Al Araby TV (Qatar) fortalte sin advokat at han så soldater som fikk hunder til å voldta fanger. «De lærer hundene sine til å ha sex med fanger. Kan du forestille deg noe slikt?»
Rapporten fra Euro-Med har også et kapittel om legene. Fangene i Sde Teiman som blir sendt til feltsykehuset i leiren, ligger stripset på hender og føtter 24 timer i døgnet. De blir derfor matet med sugerør og må gjøre fra seg i bleier.
Amputasjonene som følger, «er dessverre fast rutine,» fortalte en israelsk lege i 2024. Euro-Med mener det hele er en konsekvens av «tilsiktet forsømmelse». Amputasjonene skal i mange tilfeller ha blitt utført uten noen form for bedøvelse og mens fangen er ved bevissthet.
Nevnte Nicholas Kristof i The New York Times snakket med fjorten kvinner og menn under arbeidet med sin artikkel. Kanskje noen tror at palestinerne fabrikkerer anklager om seksuell vold, spør han. «For meg virker dette søkt fordi ingen av dem jeg intervjuet, oppsøkte meg [snarere kom jeg til dem]; de kjente heller ikke de andre som jeg snakket med, og de hadde ikke lyst til å prate.»
Kristofs artikkel har ført til høylytte krangler i sosiale medier, særlig på grunn av påstanden om at hunder brukes til å voldta menn. Noen sier at det er anatomisk umulig, mens andre påpeker at også nazistene og Pinochet-regimet trente opp hunder til dette. At voldtekter skjer i israelsker leirer og fengsler, synes imidlertid å være uomtvistet.
Selv velger jeg å tro på ofrene, iallfall inntil jeg får vite noe mer.
Hva gjelder Pinochets regime, fant jeg en artikkel fra 2007 i The Harvard Crimson (studentavisen til Harvard University) som beskriver hvordan fanger fikk edderkopper og levende rotter stukket inn i kroppsåpninger. En kvinne forteller at hun ble «voldtatt og seksuelt antastet av trente hunder og levende rotter».
Hvis jeg hadde visst mer om Pinochets regime, ville jeg ha sammenlignet mer med Pinochets regime.
Og dersom vi fjernet de trente hundene fra historien, ville vi like fullt stå igjen med amputasjoner fremkalt gjennom bevisst forsømmelse, ofte foretatt uten noen form for bedøvelse. Meg bekjent har ingen benektet at dette skjer.
Husk også hva som inngikk i arrestordren utstedt av Den internasjonale straffedomstolen (ICC) 21. november 2024. Et dommerpanel fant det sannsynlig [reasonable grounds to believe] at statsminister Benjamin Netanyahu og tidligere forsvarsminister Yoav Gallant er ansvarlig for bevisst å ha forhindret at medisiner og medisinsk utstyr ble sluppet inn i Gaza, «særlig anestetika og anestesimaskiner». Det overrasker derfor ikke når Euro-Med forteller at amputasjoner i israelske leirer blir foretatt uten bedøvelse.
Uansett hvordan vi skal klassifisere volden mot palestinerne, befinner vi oss på et veldig mørkt sted når vi lar dette skje.
