Det offentlige Norge sitter på enorme mengder data: værobservasjoner, kart, helseregistre, rettsavgjørelser, skatteinformasjon, statistikk fra alle direktorater. Noe er allerede åpent og fritt tilgjengelig for forskere, journalister og innbyggere. Mye er det ikke.
For å hjelpe regjeringen med å prioritere hvilke data som bør åpnes opp og deles videre, ble Dataprioriteringsrådet opprettet etter forslag i utredningen «Med lov skal data deles» fra 2024.
Mandatet er å anbefale hvilke datasett som styrker innovasjon, forskning, kulturell verdi og åpenhet i samfunnet. Men det er verdt å merke seg hva som ikke står der: innbyggernes egne interesser i å forstå og holde myndighetene ansvarlige er ikke en egen kategori. Den forutsettes, men nevnes ikke.
Rådet har nå samlet inn 313 innspill. I april offentliggjorde det sin første kortliste på fire datasett til videre vurdering: rettskilder, syntetiske helsedata, anbudsdata og språkdata. Samtidig publiserte rådet alle innspillene som et åpent Excel-ark, sammen med begrunnelsene avsenderne selv hadde skrevet inn. Det er en uvanlig grad av åpenhet i norsk forvaltning.
DNB er den eneste banken som har levert innspill, og de har levert ti. Tas de til følge, vil de få betydelige konsekvenser for forholdet mellom innbyggere og bank.
Banken ber blant annet om innsyn i strømforbruk per husstand, og forklarer hvorfor med følgende setning, hentet ordrett fra rådets regneark: «Brukes i kundeanalyser som indikator det ikke trenger samtykke til.»
Strømforbruksdataen vil la banken analysere når du er hjemme, om husstanden har endret seg, om økonomien skranter. DNB har selv skrevet at det er nettopp derfor de vil ha den: den glir under personvernsbeskyttelsen uten samtykke.
Flere av forespørslene handler om å vurdere kundene strengere. Foruten strømforbruk ber DNB om detaljerte boligdata: energimerking, ras- og flomrisiko, byggeår. Det vil bli brukt til å differensiere lånerenten. Boliger med dårlig energistandard eller i risikoutsatte områder vil få dårligere betingelser. Det skaper vinnere og tapere i boligmarkedet, drevet av offentlige data banken får gratis.
En annen del av forespørslene handler om å overføre kostnader til staten. Banken ber om aksjeeier-registeret, registre over politisk eksponerte personer, og pass- og ID-data fra politiet. Det er data som vil bygge ut infrastrukturen banken er pålagt å vedlikeholde selv etter hvitvaskingsloven, en kostnadsoverføring fra privat til offentlig sektor.
«Det skaper vinnere og tapere i boligmarkedet»
Ingen av DNBs tiforespørsler ber om data som ville styrket innbyggernes posisjon overfor banken. Innspill er åpen lobby-virksomhet, og sjelden så grundig dokumentert. Norge har lite åpenhet om lobby for øvrig, sammenlignet med EU.
Andre aktører enn DNB viser samme mønster. Regnskap Norge har levert 13 innspill, alle begrunnet med samme formulering: «som del av bærekraftsrapportering». Listen omfatter sykefraværsstatistikk fra NAV om ansatte, kjønnsfordelte lønnsdata fra Skatteetaten, bot-historikk om virksomheter fra eInnsyn, og tilsynsdata om arbeidsskader. Om de kjønnsfordelte lønnsdataene skriver bransjeforeningen: «Forenkling av bærekraftsrapportering for næringsliv. Offentlige etater sitter allerede på mye av dataen, bør tilgjengeliggjøres.»
Motivet er tydelig: ikke samfunnsinnsyn, men medlemmenes fakturerbare ESG-tjenester. «Bærekraft» fungerer her som politisk passord, om ikke regelrett grønnvasking.
Ikke alle innspill følger dette mønsteret. Røde Kors har levert fire innspill med rene fellesskapsmotiver, det viktigste om mobildata for savnede personer, med begrunnelsen «mer effektiv leting etter savnede, sparte liv». Lobby-prosessen kan tjene innbyggerne. Den gjør det bare sjelden.
Mer påfallende enn hva som er på rådets kortliste, er hva som er nedprioritert. Et systematisk søk gjennom de 313 innspillene viser at flere innbygger-relevante datasett er foreslått, men ikke har nådd opp. Et anonymt innspill ber om åpen oversikt over norske tilskuddsordninger. Det scorer Høy på åpenhet, men er ikke prioritert. Pressekonsortiet ber om kontrollrapporter fra alle tilsyn. Det kom ikke videre. Innspillet «API domstolen, dommer og beramming», som ville gjort behandlingstider i rettsvesenet synlige, nådde heller ikke opp.
Ett innbygger-relevant datasett er ikke foreslått av noen i hele regnearket: innsyn i lobby-møter med departementer og direktorater. Søk på «lobby», «møtekalender» og «departementsmøte» gir null treff.
Min forventning er at rådet vil videreføre de fire navngitte til samfunnsøkonomisk utredning, og at minst rettskilder og anbudsdata har gode sjanser for finansiering. Det er fornuftige valg. Bekymringen min ligger et annet sted. I de kommende rundene vil prioriteringene sannsynligvis følge lobby-styrken, ikke innbygger-nytten. Det er ingen mekanisme i rådets mandat som motvirker dette. Skal datasett om makt, fordeling og forvaltning komme på listen, må noen aktivt løfte dem inn, og foreløpig er det få i rommet som har det som sin oppgave.
Spørsmålet er om vi vil leve i en virkelighet der statlige instanser leverer offentlig data til private aktører som åpent forklarer at de etterspør dataen fordi den glir under regulering, mens innbygger-relevante data om makt, fordeling og forvaltning forblir lukket.
Det er ikke en personverndebatt. Det er en demokratidebatt.
