I mai utnevnes den palestinske psykiateren, aktivisten og skribenten Samah Jabr til æresdoktor ved Universitetet i Bergen. Anerkjennelsen gis på bakgrunn av hennes mangeårige arbeid med de psykologiske konsekvensene av politisk undertrykkelse og okkupasjon.
I en artikkel i Al Jazeera framhever hun at den israelske okkupasjonen ikke bare er et politisk spørsmål, men også et psykisk helseproblem: Uretten, de daglige ydmykelsene og traumene som hver eneste palestiner opplever, gjør ubotelige skader både på enkeltindividet og samfunnet – kanskje over flere generasjoner.
I etterkant av israelernes brutale invasjon og bombingen av Gaza er det knapt noen gjenlevende innbyggere som ikke har mistet noen i sin nærmeste krets eller som ikke sliter med betydelige psykiske helseplager. Dette er helt naturlige og forutsigbare reaksjoner på umenneskelige påkjenninger over lang tid.
Ifølge Jabr svikter vestlige behandlingsmetoder når de låser psykisk lidelse til individet og lukker øynene for hvordan makt, generasjoner med undertrykkelse og politisk vold former menneskers sinn. Hun bruker flere analogier: En kvinne som er deprimert etter kjønnsbasert vold trenger mer enn et antidepressiv – hun må møtes i den virkeligheten som har gjort henne syk. Et mishandlet barn kan ikke bare behandles for traumer; overgrepene må stanses. Analogiene peker mot én konklusjon: et grunnleggende botemiddel for befolkningens psykiske og fysisk helse ligger i varige politiske løsninger og at det pågående voldsregimet tar slutt.
En beskrivelse av forholdene på Gaza, og i resten av Palestina, favner ikke utelukkende om lidelse, men også en aktiv og kollektiv overlevelsesvilje. Et godt eksempel er universitetene, som fysisk er jevnet med jorden etter den massive israelske bombingen. Ødeleggelsene framstår som et virkemiddel for å knuse håp og drømmer for generasjoner av palestinere. Situasjonen har likevel ikke hindret professorer fra å holde digitale forelesninger i den utstrekning de har tilgang på internett – og samarbeide med utenlandske forskningsmiljøer – ofte fra telt eller provisoriske tilfluktssteder.
«Uretten, de daglige ydmykelsene og traumene som hver eneste palestiner opplever, gjør ubotelige skader»
Et annet eksempel er Israels blokader for internasjonale hjelpeorganisasjoner, som ikke har fått tilgang til Gaza, slik at livsviktig nødhjelp ikke når fram. Det humanitære hjelpearbeidet bæres i stor grad av frivillige palestinske hjelpearbeidere, som daglig risikerer livet for sin innsats. Israel anklages for målrettede angrep på hjelpearbeidere. Ifølge FN er Gaza det farligste stedet å være for hjelpearbeidere, med nærmere 700 drepte etter invasjonen i oktober 2023.
Den modige innsatsen har betydelige menneskelige omkostninger: Å stå kontinuerlig i andres lidelse, samtidig som man selv og ens nærmeste opplever de samme tapene, truslene og traumene som resten av befolkningen, gjør denne gruppen særlig sårbar for alvorlige psykiske helsebelastninger.
Psykisk helse i den palestinske befolkningen umulig løsrives fra politisk vold, understreker Jabr. Gaza er som et åpent sår. Når lidelsene er kollektive må også løsningene være det. Hun framhever paradokset i at vestlige land gjerne støtter kortsiktige helseintervensjoner og reetablering av infrastrukturer, men framstår handlingslammede når det gjelder å mobilisere den nødvendige politiske kapitalen som skal til for å gjøre Palestina beboelig og trygt.
Like fullt framhever hun betydningen av å integrere psykisk helsehjelp i primærhelsetjenestene, og av å gi også ikke-spesialister kompetanse til å gjenkjenne og møte mennesker med psykiske helseplager. Dette er i tråd med anbefalingene fra Verdens helseorganisasjon, og prosjekter som også vi som norske klinikere og forskere bidrar til blant lokale palestinske hjelpearbeidere.
Også dette kan forstås som en form for kollektiv mobilisering, der ansvaret for psykisk helse løftes ut av behandlingsrom og inn i fellesskapet. Med over 40.000 følgere på sosiale medier bruker Jabr aktivt sin stemme til å formidle kunnskap om psykisk helse til palestinere, alltid med varme og empati. Noen ganger henvender hun seg til nybakte mødre om psykiske og kroppslige endringer etter fødsel og amming under ekstremt krevende forhold; andre ganger til studenter, med konkrete råd og oppmuntring til å holde studier gående i en hverdag preget av krig og usikkerhet. Slik bruker hun fagkunnskap som et redskap for å gi mennesker tilbake noe av den kontrollen okkupasjon, vold og uforutsigbarhet har fratatt dem, og insisterer samtidig på at egenomsorg også er å ta ansvar for fellesskapet og framtiden.
