Så er vi der igjen. Nok en helseleder – denne gangen i Helse Bergen – har blitt ansatt på vilkår som bare lar seg forsvare om en aksepterer en serie tvilsomme premisser.
Når slike saker når fram til mediene, er styrelederne og Ap-politikernes svar alltid naivt meritokratiske og dypt individualistiske. Eller kanskje jeg skulle si (selv)bedragersk meritokratiske og hyperindividualistiske. De er først og fremst unike individer, disse lederne. Mennesker med en spesiell evne til å oppnå ønskede resultater. De er bærere av uvanlige egenskaper som gjør dem ekstra verdifulle og dermed verdt å betale veldig mye penger for. De er faktisk så sjeldne at det ikke er mulig å finne én som er god nok med adresse Bergen, Norges nest største by.
Fortellingen om de unikt begavede og sjeldne menneskene fungerer på flere nivåer. Den legitimerer høye lønninger, det er bare «markedsprisen» (som om dette markedet noen gang har fungert), og den legitimerer lederutvelgelse som næring. Fortellingen gir også en lissepasning til ledere med ekstra velutviklet «self serving»- og attribusjonsbias [i form av overdreven tiltro til egne evner, red.anm.]. Det må være litt deilig å tro så godt om seg selv som det disse folka gjør.
En alternativ inngang til å forstå lederlønnsspiralen er å tenke på disse menneskene ikke først og fremst som individer, men som tilhørende en gruppe. La meg få generalisere på en måte som helt sikkert er urettferdig mot mange enkeltindivider, men likevel treffer flere og avdekker flere viktige problemer enn det den heroisk-meritokratiske fortellingen gjør.
Det går solidariske bånd mellom gruppemedlemmene, men solidariteten er ikke først og fremst emosjonelt forankret, den er transaksjonsorientert. De sitter i hverandres styrer, bruker de samme lederrekrutteringsfirmaene når de rekrutterer hverandre, firmaer som i sin tur vet hvem de må holde seg inne med om de skal få nye, lukrative oppdrag. Ledere i statlige foretak utgjør derfor, i moralsk om ikke i juridisk forstand, en småkorrupt elite som er lojale mot andre gruppemedlemmer i nettverkspregede relasjoner.
De viser omsorg for hverandres muligheter, jobbvilkår og omdømme, også når det går på bekostning av samfunnsoppdraget. Kausalkjeden fra å ansette og overbetale en nettverksvenn, via svekkelse av de ansattes arbeidsmoral (og etter hvert deres bemanningsbudsjetter) til faktisk dårligere resultater på gulvet, er lang og uoversiktlig. Når fellesskapet lider, kan situasjonen forveksles med forbrytelser uten klare offer.
«Det er ekstra viktig med gode ledere og dyre lederseminar i kutt-tider. Det er ikke der vi skal spare!»
De utgjør en egen elitær subkultur. Synlig gjennom den skamløse selvfølgeligheten med hvilken de tildeler hverandre privilegier. De møtes til Arendalsuka (der virksomheten de leder legger igjen ikke-trivielle pengesummer), og de pynter seg med språklige vendinger som markerer identitet og gruppetilhørighet.
De har betegnende nok sluttet å lytte, i stedet vil de «høre ut» eventuelt «svare ut» om noe skal besvares. Nesten alt de driver med er «strategisk», og å kutte kalles omstilling og nedtrekk. Som om virkelig gode ledere noen gang har gjemt seg bak bullshit i form av lett gjennomskuelige eufemismer. Dessuten er det ekstra viktig med gode ledere og dyre lederseminar i kutt-tider. Det er ikke der vi skal spare!
En vitenskapelig sosiologisk analyse ville trolig vist at det finnes indre og ytre sirkler i nettverket. Eksplosjonen i antall ledere – som kjent har vi flere direktører enn intensivplasser i Helse-Norge – speiler ikke bare byråkratisering og rettsliggjøring, men også trangen toppene har til å omgi seg med hvert sitt hoff. Et hoff der flere håper på opprykk. De styrer mot de innerste sirkler, mot å bli «made», som de sier i mafiafilmene.
Det oppstår et stadig større gap mellom denne eliten og menneskene de skal lede, ikke minst økonomisk. Sykepleiere må betale for parkering på sykehus der det knapt finnes kollektivtilbud, mens ledere får årskort på flyet. Et like viktig gap oppstår med hensyn til hvordan vi og de forstår virksomhetene. Faglig ansatte reduseres i antall og til utbyttbare «ressurser» i et excel-ark. De vertikale avstandene vokser, kontakten med hva som skjer der tjenestene skapes, blir borte. Hva denne trenden gjør med ansattes indre motivasjon og yrkesstolthet, synes ikke indirekte på de styringsparameterdrevne «dashbordene» de lager seg.
En håndfull politikere, gjerne fra Senterpartiet, SV og Rødt, ser noen ganger hva som skjer. De aner at velferdsstaten langsomt kveles av måten vi som produserer tjenestene, ledes og styres på. Men maktmennesker fra Høyre og Arbeiderpartiet skjønner tilsynelatende lite av hva som foregår. De gjør nøyaktig ingen ting for å stanse den destruktive spiralen. Hvorfor er det slik?
En grunn kan være den nyliberale ideologien som har fått så sterkt fotfeste i hodet deres. Men viktigst er kanskje egeninteressen. Den nyliberale politiske eliten fungerer som brobyggere mellom teknokratiske ledere og det politiske systemet. Etter endt politisk karriere kan de få fine styreverv i foretakene eller de tar seg jobb i et lobbyselskap. Der de blant annet kan få oppdrag fra statlige foretak som vil lobbe sin statlige eier. Det er kanskje vanskelig å justere sitt verdenssyn når det lønner seg for deg å opprettholde det?
