Av motorsag er du kommet

Det er sus over Gunvor Nervold Antonsens utstilling «I meg finnes du», som nå vises i de tidligere industrihallene til Telemark kunstmuseum på Notodden. Antonsen arbeider hovedsakelig med tømmer og motorsag: En grov, moderlig skulptur med et spedbarn i armene tar imot publikum. Hun er skåret ut av en feit trestamme, et asketre. Bak henne, og på et større tekstilt arbeid, et lappeteppe, ses et ansikt som retter et like deler bedrøvet som anklagende blikk mot publikum. Ansiktet er omkranset av grønne planter, blader, blåklokker, geitrams og andre spraglete blomster.

Kunstverkene setter tonen for utstillingen, som likner et kampskrift for Moder jord og mot raseringen av natur.

«I meg finnes du» er en videreutvikling av utstillingen «Det bestandige», som Antonsen (f. 1974) viste på Bomuldsfabrikken i Arendal tidligere i vinter. Kunstneren har utdannelse fra Peru, Bergen, Berlin og Oslo. Nå arbeider hun i den lille skog- og fjellbygda Rollag i Numedal. Her skriver hun i tillegg dikt, og et viktig element i utstillingen er diktet «Ran på høylys dag», som Antonsen har skrevet mot utbygging av Numedalslågen.

For min del fikk jeg for alvor øynene opp for Antonsens kunst på utstillingen «De fleksible» på Kunstnernes Hus i 2023. Den besto av vitalistiske, figurative tekstiler og motorsagskulpturer, og vitnet om en kunstner som klarte å omdanne frustrasjon til en produktiv kraft.

I de skulpturelle arbeidene Antonsen viser på Notodden, er det også mye potens. På veggene henger «Jeg gir deg min morgen», en serie relieffer av blomster og ville vekster Antonsen har skjært fram på to meter høye tømmerbord. Relieffene henger på geledd og likner bilder fra et oppslagsverk, en flora.

Her er det fine vekselvirkninger mellom spinkle plantestilker, det kraftige, mer bestandige trevirket og de store formatene. I tillegg skaper treets ru teksturer, samt de tydelige kuttene og skarpe kantene etter motorsaga, spennende kontraster mot fargene Antonsen har påført relieffene i tynne slør og lag.

«Presentasjonen kan minne om en utstilling ved et naturhistorisk museum»

På gulvet står flere kjøttfulle blomsterskulpturer, «Villvekster». De er farget i irrgrønt, skittenoransje og dyp blålilla, som overmodne druer. Skulpturene har falliske former, med linjer som bukter seg mykt, hardt og svulmende. Flere skulpturer, «Fruktifikasjoner», henger fra taket i nesten usynlige vaiere og likner svømmende organismer.

Presentasjonen kan minne om en utstilling ved et naturhistorisk museum, der vi ser gigantiske, forhistoriske planter og dyr. Mens kunstnerens bearbeidelse med motorsaga minner om hvordan naturen nå er truet av menneskelig aktivitet. Engasjementet for naturen, fargepaletten, de svulmende skulpturene og tekstilarbeidene virker dessuten inspirert av 1970-tallets flower-power- og nyspirituelle estetikk.

Lenger inn i museet finner vi igjen den sprakende fargepaletten i en egen mini-utstilling som Antonsen har arrangert med kunstneren Terje Bergstad (1938–2014). Bergstad arbeidet fra en hytte dypt inni skogene i Telemark. I et videoportrett får vi se hvor raskt han arbeider med fettstift for å lage blomstertegninger med enkle, livlige og ekspressive streker. Et stramt og lekkert utvalg av disse tegningene vises i glassmontre og som innrammede bilder på veggene. Tegningenes bestemte, effektive uttrykk later til å ha inspirert Antonsen og hvordan hun selv «tegner» med motorsaga.

Jeg er mer skeptisk til diktet «Ran på høylys dag». Diktet er en høringsuttalelse kunstneren har sendt inn til prosessen om å bygge ut kraftverket Nore i Numedalslågen. I utstillingen kan vi høre Antonsen lese opp denne poetiske protesten i et par hodetelefoner og foran en bildeserie som Theodor Kittelsen lagde på oppdrag for Norsk Hydro i 1908.

Kittelsens bilder framstiller utbyggingen av kraftverket Svælgfoss i et eventyrlig formspråk. I diktet kontrasterer Antonsen dagens aggressive utbyggingsplaner med Kittelsens romantiske optimisme og den folkelige oppslutningen som skal ha omgitt slike kraftverk i de gode gamledagene, «mens Lågen fortsatt fløyt jevnt og rolig, som folkelynne sjøl i Numedal», og før både kraft og avkastning forsvant på internasjonale finansmarkeder.

I høringsuttalelsen veksler Antonsen mellom sjangerens byråkratiske stil, poetiske bilder og et høystemt og krakilsk register for å påpeke den raseringen av naturen hun mener utbyggingen vil føre til. Selv mister jeg tålmodigheten når diktet foregir å tale på vegne av et mytologisk folkehav som drømmer om å gjenskape en tapt industriell idyll, liksom Numedalslågen skal bli stor igjen.

Omgitt av Antonsens grove skulpturer blir det nærliggende å tenke på de politikerne som i dag faktisk opptrer med motorsager, og som har byttet ut sannferdige politiske argumenter med baluba og forførende estetiske effekter. «Ran på høylys dag» belyser hvordan alle politiske uttalelser trekker på språklige virkemidler. Men jeg tror kunsten er bedre tjent med å kritisere enn å forsterke sammenblandingen av estetikk og politikk.