Kort tid før arbeiderbevegelsens høytidsdag proklamerte helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre at nordmenn generelt og sykehuspersonell spesielt må passe seg for å bli «late». I stedet bør de være «sultne til å foreta nødvendig omstilling» og dermed forberede seg på å løse problemer med «effektivisering» fremfor flere kolleger.
Her konkretiseres to viktige komponenter i Arbeiderpartiets slagord «trygg økonomisk styring»: 1. Etablering av et misvisende bilde av faktiske utviklingstendenser i norsk økonomi, noe som 2. baner vei for høyresidas ikke særlig populære velferdspolitikk.
Det er kanskje ikke så lett – men det burde likevel være mulig – å forestille seg en sosialdemokratisk regjering som inviterer til samtaler om framtida på et annet grunnlag.
For eksempel det faktum at de samlede offentlige utgiftene i Norge ligger på samme nivå i forhold til BNP som for 25 år siden. Andelen av alle sysselsatte som jobber i det offentlige eller i andre ikke-markedsrettede sektorer har også vært i prinsippet uendret siden begynnelsen av 1990-tallet.
Det er snarere denne stabiliteten som utgjør et problem. Det er gode grunner til at det ikke er mulig å gjennomføre ubekymrede «effektiviseringer» innenfor velferdstjenestene. De som jobber innenfor helsevesenet, eldreomsorgen og skolen «produserer» tjenestene etter en annen logikk enn i oljesektoren, maskinindustrien eller dagligvarehandelen. Det er faktisk en viktig grunn til at dette arbeidet bør organiseres og finansieres på en annen måte.
En konsekvens av at det i velferdssektoren er vanskelig å gjøre mer og bedre ting i løpet av en arbeidsdag uten at de som utfører tjenestene, selv slites ned raskere – er at det bør bli en høyere andel av alle jobber i denne sektoren. Flere eldre i befolkningen forsterker dette omstillingspresset. Men slik har det altså ikke blitt. Til tross for at det finnes en sterk vilje i befolkningen til at disse tjenestene skal fungere godt: at nettopp dette er et av de sentrale aspektene ved å være et rikt og velfungerende samfunn.
«Hvis det er noen som har blitt ‘latere’ av oljepengene, er det norske høyinntektsgrupper»
Den norske staten har over tid brukt mer penger fra oljefondet til statlige utgifter. Det betyr ikke at oljefondet tømmes. Handlingsregelen fører bare en del av fondets finansielle avkastning inn i statsbudsjettet. Men denne pengestrømmen har bidratt til at «skattetrykket» i fastlandsøkonomien har kunnet falle jevnt og trutt de siste 25 årene.
Hvis det er noen som har blitt «latere» av oljepengene, er det norske høyinntektsgrupper, som kan nyte fordelene en velferdsstat gir dem, uten å betale nok skatt.
Oljefondet sitter imidlertid på verdipapirer, ikke sykepleiere og hjelpepleiere. Skal det behovet dekkes, kreves det politisk handlekraft for å endre fordelingen av arbeidskraftressurser i den innenlandske økonomien. Altså i motsatt retning av det Arbeiderpartiet i praksis lover.
22. april fikk Vestre mulighet til å utdype det oppdragende budskapet i Politisk kvarter. Han etterlyste en «ordentlig prioriteringsdiskusjon» om hvordan man skal klare å få «mer og bedre velferd» med eksisterende økonomiske ressurser. Det ble dessverre aldri antydet at disse prioriteringene kunne handle om fordelingen mellom privat og offentlig forbruk – mellom arbeid som går med til å tilfredsstille de aller rikestes innfall og arbeid som hever levestandarden og friheten i det brede fellesskapet.
Høyres Ine Eriksen Søreide kunne da bare «ønske velkommen» og rulle ut sin politikk. Det er jo enklere når Arbeiderpartiet allerede har bekreftet en beskrivelse av norsk samfunnsøkonomi som Høyre ellers hadde måttet kjempe hardere for å etablere – ikke minst fordi den ikke stemmer overens med virkeligheten. Da kan kutt i Høyre-styrte kommuner fremheves som beundringsverdige, angrepene på sykelønnsordningen fornyes og ikke minst nye skattelettelser presenteres som en måte å «skape mer» og oppnå «bærekraftig velferd» på – det vil si i prinsippet det motsatte av det de faktisk innebærer.
«Den store forskjellen» mellom de to leirene i norsk politikk, repliserte nå Vestre, er at Arbeiderpartiet gjennomfører «effektiviseringene» – altså presset på dem som utfører velferdstjenestene – på en måte som i større grad involverer ansatte og fagforeninger. Det høres inkluderende ut, men vitner om en katastrofalt defensiv forståelse av sin egen rolle: å være best på å selge inn en retrett fra felles velferdsløsninger av høyeste kvalitet.
Bare noen dager senere gikk Vestre, sammen med regjeringskollega Kjersti Stenseng, (igjen) ut og advarte om at «sykefraværet er for høyt». Regjeringen slutter seg nok en gang til en propagandakampanje for å beskrive betalt sykefravær som et problem som kan løses ved at folk tvinges til å skjerpe seg. Aftenpostens leder har da marsjretningen klar. Utspillet er bra, men det trengs mer: «Argumentene de bruker, er også argumenter for å gjøre noe med sykelønnen».
På den måten gjør regjeringen selv debatten om økonomiske veivalg mindre faktabasert og gjennomsiktig. Og omformer samtidig mobiliserende vinnerspørsmål til hindringer, laget av misforstått uunngåelighet.
Oversatt av Lars Nygaard
