Det er en ubehagelig sannhet vi nødig snakker om i oljelandet Norge: Den samme fossile energien som har gjort oss rike, er nå den største trusselen mot vår økonomiske stabilitet.
EU er i ferd med å redusere sin fossile avhengighet. Samtidig vokser fornybar energi globalt i et tempo som kraftfullt utfordrer fossil energi. Det kan ikke regjeringen ignorere lenger.
Fossil energi er uløselig sammenvevd med geopolitisk uro. Vi så det da Russland invaderte Ukraina i 2022, og vi ser det nå da spenningene mellom USA, Israel og Iran eskalerer.
Hver gang en rakett skytes opp i Midtøsten, rykker det i bensinprisen og rentefoten her hjemme. Dette fenomenet har fått et navn: fossilflasjon. Olje og gass gjør ikke bare verdensøkonomien sårbar; den gjør din og min privatøkonomi til et gissel for eksterne faktorer vi ikke har kontroll over. Så neste gang renta stiger, send ikke bare en irritert tanke til Norges Bank. Send også en liten tanke i retning oljenæringen og oljepartiene Ap, H, Frp og Sp.
Den europeiske sentralbanken har vært tydelig: Vi har verktøyene tilgjengelig for å stabilisere økonomien. Løsningen er ikke å bore mer, men å koble oss av fossilavhengigheten. Omstilling er ikke bare klimapolitikk; det er den beste sikkerhetspolitikken vi kan investere i.
Det argumenteres ofte med at de høye olje- og gassprisene kommer fellesskapet til gode gjennom statens inntekter. Staten tar sin del, men enorme summer ender fortsatt opp som ren ekstraprofitt i lommene på oljeselskapene og deres rike investorer.
Det er på høy tid at vi innfører en ekstraskatt – en krigsprofittskatt. Disse ekstraordinære inntektene bør ikke forsvinne som rekordutbytter til noen få og allerede rike oljeinvestorer og -sjefer. De bør øremerkes én ting: en massiv, statlig støttet omstilling vekk fra fossilavhengigheten, som kommer folk flest og landets sikkerhet til gode.
Dersom en slik ekstraskatt hadde vært innført i 2022 og 2023, da olje- og gassprisene steg kraftig på grunn av krigen i Ukraina, kunne det gitt merinntekter til staten på flere hundre milliarder kroner, på bekostning av oljeselskapenes krigsprofitt.
«Fossil energi er uløselig sammenvevd med geopolitisk uro»
Markedene i EU endrer seg nå med en hastighet våre politikere ikke ser ut til å ta inn over seg. Nesten all norskprodusert gass selges i EU og Storbritannia. Situasjonen minner skremmende mye om Kodak. De oppfant digitalkameraet, men valgte å ikke satse på den nye teknologien fordi de tjente så godt på filmruller. Vi vet alle hvordan det gikk.
Norge insisterer på å selge filmruller i en digital tidsalder. Det fungerer kanskje i noen år til, men snart står vi der uten kunder.
Det mest skremmende er likevel ikke at vi er litt trege; det er at regjeringen og oljenæringen aktivt motarbeider omstillingen. Tiltak som billigere bensin og diesel, og en Norgespris som belønner høyt forbruk, gir ikke insentiver til å stille om.
Tvert imot gjør det oss enda mer avhengig av fossil energi.
I tillegg har Norge under Støre-regjeringen sett rekordstore investeringer i olja. Det investeres 27 ganger mer i olja enn i fornybart, og oljenæringen tviholder på gårsdagens løsninger i stedet for å sikre fremtidig verdiskapning og arbeidsplasser.
Løsningen er ikke komplisert, men den krever politikere som våger å ta de riktige beslutningene, også når de er upopulære. Vi trenger løsninger som gir lavere forbruk, og som utløser investeringer i energieffektivisering, som isolering og varmepumper. Dette vil også redusere strømregningene til vanlige folk.
Vi må sikre en reell grønn omstilling. Det må innebære å bruke våre fornybare fortrinn til å produsere komponenter, satse på grønt hydrogen og bygge ut mer fornybar energi som sol og vind. Samtidig må vi få fart på elektrifiseringen av arbeids- og transportsektoren for å fjerne oss fra oljeprisens lunefulle svingninger.
Krigsprofittskatten bør brukes målrettet til å finansiere det grønne skiftet for vanlige folk og bedrifter.
Vi har verktøyene, og vi har kapitalen. Det vi mangler, er politikere som tør å innse at oljeeventyret har gått inn i en fase hvor det koster mer enn det smaker for folk flest, og som lager en plan for hvordan dette skal håndteres. Skal vi sikre renta og fremtiden, må vi slutte å være fossilavhengige profitører, og bli fornybare ledere.
