Jeg glemmer aldri den dagen da jeg først skjønte at jeg var kvinne, virkelig skjønte det. Skjønt jeg var bare en liten jente, langt ifra voksen, men likevel, den dagen trådte omsider kjønnsforskjellene fram i lyset.
Allerede abonnent? Logg inn
Jeg hører på en podkastepisode fra danske Information, der Rune Lykkeberg har en sommersamtale med Alex Vanopslagh. Sistnevnte er folketingspolitiker for Liberal Alliance (en slags dansk venstre?), og førstnevnte er … kulturmann (i positiv forstand). Sommersamtalen er et opptak fra en scene, og begynner med en fotballdrakt-gimmick som gir svært lite til de som ikke var der. Jeg tror kanskje ikke den ga så mye til de som var der heller, for det er relativt lavmælt humring i salen. Hensikten med draktgimmicken er å illustrere at man kan heie på forskjellige lag, men fortsatt møtes til opplyst og velment prat. Cute! Både feministene og mennene vil tape på at kvinnene sokner til venstresida og mennene til høyresida, hevder de. Noen må … ja, noen må? Jeg tenker på terror mot Pride, skogsbranner, demokratisk forvitring, atomopprustning, underbetalte omsorgsarbeidere, Palestina, folk med privatfly, diskriminering av funksjonsvarierte, skjerm-bedøvelse, et hårreisende leiemarked, vannmangel, rasisme, forurensning og abortforbud. I forlengelse av disse tankene, tenker jeg: det er ikke jeg som skal forandre meg, i hvert fall.
Implodert prinsesseI Oslo ligger det nå 3000 leiligheter ute til salgs på markedet. Neste uke blir min 15 kvms boks én av dem. Ingen har fortalt meg at det å selge leilighet for første gang føles som å kaste seg utfor en klippekant – bare at suget i magen sitter i ukevis. Hvem skulle vel sagt det, når jeg er den første jeg kjenner som selger (i hvert fall siden 90-tallet). Her henger jeg altså i løse lufta og venter på om markedet gir mine 15 kvm tommel opp eller ned. Markedet. En stor, mystisk, formløs masse som beveger seg stillferdig gjennom boligannonsene på Finn.no. «Nå gjelder det å prise seg riktig», sier megleren. Vi priser ikke leiligheten før vi har analysert markedet i dagene før vi legger ut annonsen.
Milennial_markedsfallTidlig i juli tok jeg tog fra Oslo til Trondheim, videre til Grong og endte i Bodø. En reise på godt over 17 timer. Greit nok at å sove i kupé ansees som en tilleggsluksus på tusen kroner pluss og at du må betale ekstra for å sitte i togkafeen. Men at det ikke er drikkevann? Det fikk begeret til å renne over. I Sentral-Asia er det endeløse steppelandskapet kanskje ikke like majestetisk, men fasilitetene gjør togreisa langt mer interessant. Stappfulle kupeer, trange ganger og barn i sokkelesten, men også lunsjer med hjemmelaget plov til alle, tørket ost og – ikke minst – varmt vann til tebrygg og kalde vanndunker i alle endegangene. Den klare majoriteten av passasjerene på toget innlosjerer seg i sovekupeer på vei hjem, en reise som fort kan ta 55 timer på tvers av landet: Det går sakte. Men så er det også som om tida står stille når gangene fylles opp av alle menneskene som vil pusse tenner og vaske ansiktet før man kan krype tilbake i senga: Ingenting er bedre enn å bli vugget i søvn av et ulende tog. Hver gang jeg skal ta Vy-tog tenker jeg at det blir like deilig og fredfullt som dette.
Esel