Lars Risan har delt denne artikkelen med deg.

Lars Risan har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKlima

Handling og forståelse

Lars Risan (Vitenskapsantropolog)

Kronikken jeg og Eevi Beck hadde på trykk onsdag 29. april, «La usikkerheten forme politikken», fikk lørdag et tilsvar av Anders F. Breidlid: «Veikt svar på klimakrisen». Jeg er enig med Breidlid i at vi ikke bare må forstå klimakrisen, men også handle, og det radikalt.

Men norsk klimadebatt har også et sterkt behov for kunnskap. Debatten på NRK 25. oktober illustrerer dette. Under debatten sa økonom Øystein Sjølie, med referanse til FNs klimapanel, at en temperaturøkning på 3,66 grader kun vil redusere global BNP med 2,6 prosent i år 2100. Klima- og Miljøminister Bjelland Eriksen sa at en reduksjon i økonomien på 2,6 prosent er ganske alvorlig, gitt at vi vil ha økonomisk vekst.

Bjelland Eriksen skjønte ikke at det FNs klimapanel beskrev var en relativ nedgang i veksten. Klimapanelet skrev faktisk at med klimaendringer vil verden «bare» være omtrent tre ganger rikere i 2100 enn i dag, mens verden uten klimaendringer ville være 3,5 ganger rikere.

Men så viser det seg at Sjølie refererte til klimapanelets beregning fra 2014. I 2022 skriver klimapanelet at denne beregningen er helt gal, og sammenligner år 2100 ved omtrent fire graders oppvarming med 1930-tallets økonomiske nedgangstid – til evig tid.

Med 2025-rapportens nye forståelse av vippepunkter har også 2022-rapporten blitt utdatert. Det har nå blitt fullstendig meningsløst å beregne de økonomiske konsekvensene av fire graders temperaturøkning, siden en slik oppvarming ganske sannsynlig vil føre til en kollaps av AMOC («Golfstrømmen»).

I E24 6. januar fortsetter Sjølie å skrive som om 2014-beregningen er gyldig økonomisk kunnskap, og gjentar påstanden om 2,6 prosent tap i vekst.

Det er ikke «veikt» å fokusere på kunnskap alene, Breidlid, når vi har en Klima- og miljøminister som ikke kjenner klimapanelets helt elementære klimaøkonomiske beregninger, og endringene i disse fra 2014 til 2022, og så til 2025. Partiet hans har nå utlyst nye leteområder i Nordsjøen. Kunnskapen om risikoen må hamres inn.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Barnevern

Fra sårbar til «kjelt­ring»

I Norge snakker vi mye om sårbare ungdommer. Vi er bekymret for sosial ekskludering, frafall i skolen, ungdomskriminalitet, manglende integrering og rekruttering til kriminelle miljøer. Politikerne forteller oss, med rette, at disse ungdommene trenger beskyttelse, muligheter og voksne som kan hjelpe dem med å finne en mer positiv vei. Så hva skjer når disse ungdommene faktisk finner en annen vei? Debatten om barneverns­institusjonen BevisstUng, og deres ansettelse av personer med straffehistorikk, reiser et spørsmål som går langt utover denne enkeltsaken: Når slutter den sårbare 16-åringen å være en ungdom vi ønsker å hjelpe, og blir i stedet en «kjeltring»? Barne- og familieminister Lene Vågslid uttalte nylig at «vi skal bekjempe kjeltringer som ikke har noe med barnevernet å gjøre». Selvfølgelig skal kriminell bakgrunn og eventuell tilknytning til kriminelle miljøer tas på alvor når man vurderer hvem som skal arbeide med sårbare unge. Men om vi definerer mennesker ut fra hvem de var, risikerer vi å overse verdien av erfaringene, innsikten og ressursene de har utviklet siden den gang. Mange av de ansatte i BevisstUng har selv tidligere deltatt i organisasjonens programmer. Det er verdt å stoppe opp ved hva en slik utvikling faktisk representerer. La oss tenke oss at en marginalisert ungdom møter motgang, blir kanskje involvert i kriminalitet, får hjelp, finner en annen vei og kommer senere tilbake for å hjelpe unge mennesker som står i lignende situasjoner. Er ikke dette et av utfallene vi som samfunn burde håpe på? Før jeg ble førsteamanuensis, underviste og veiledet jeg i ti år ved en videregående skole i et sentrumsnært område i Atlanta i USA. Nesten alle elevene tilhørte etniske minoriteter, og de fleste levde under krevende forhold.

Robert Terry Book
Aktiv dødshjelp

Gjøre hva, Simen Velle?

Mange har latt seg sjokkere av TV2s reportasje om 73 år gamle Aud Lyngstad som, etter å ha blitt diagnostisert med begynnende Alzheimer, reiste til Sveits for å avslutte livet sitt 15. september. Det er sjokkerende å se den manglende etiske refleksjonen til TV2 som, uten kritiske perspektiver, er med til siste taxitur. Og det er sjokkerende med planlagt selvmord så å si for åpent kamera. Men det hindrer ikke de som kjemper for å legalisere dødshjelp å bruke historien til sin fordel. FrPs Simen Velles respons er å «ønske at vi innenfor trygge rammer, og selvfølgelig innenfor et strengt lovverk, burde ha muligheten til å gjøre det samme i Norge». Gjøre hva, Simen Velle? Be om offentlig avlivning hvis vi har begynnende Alzheimer? Årlig får hele 29.000 nordmenn Alzheimer eller en annen demensdiagnose.

Eivor A. Oftestad og Morten Magelssen
Jernbane

Om tog og EU

Klassekampen skrev 18. september om EUs togpolitikk. Her er et utfyllende eksempel. Forrige torsdag kveld spaserte jeg til jernbanestasjonen i Vannes, Frankrike, for å kjøpe billett til regionhovedstaden Rennes til dagen etter. Billetten ble kjøpt for 22 euro på automat, for det var ingen betjent skranke. Billetten gjaldt for hele dagen etter. Dagen etter fikk jeg vite at i forhold til mitt ønskede avgangstidspunkt hadde jeg kjøpt billett med feil togselskap. For å rekke det jeg skulle, nemlig flyet hjem, måtte jeg kjøpe ny billett til 24 euro.

Geir C Solberg