Nylig ble jeg bedt om å sette på den beste norske låten gjennom tidene. En sang som hver eneste nordmann kunne, og som de gladelig stemte i av full hals ved festlige anledninger.
Allerede abonnent? Logg inn
Det kjendest på kroppen. Fleire av kameratane mine hadde møtt kongen. Alle er borte no, men eg kan enno høyre stemmene i hovudet mitt. Samtlege kameratar er ikkje borte, altså, gud betre, men dei få som skrøyt av kongemøtet. «Du må berre oppleve det.» «Eg vart eit nytt menneske etter at eg møtte han, eg.» «Du trur du veit kor han eigentleg held til, men plutseleg møter du han på dei villaste plassar.» Sjølv hadde eg vore temmeleg avmålt ganske lenge, men når alle seier det dei seier og vil lure deg ut av kjellarstova for å oppleve noko nytt, må ein av og til lytte. Difor gjorde eg eit heiderleg forsøk.
Kvarg Nikolai SvartaasenDet finnes to typer mennesker i verden: De som deler mennesker inn i to typer, og de som ikke gjør det. Om vi for argumentets skyld sier at både du og jeg, kjære leser, tilhører gruppe en, så finnes det to typer mennesker i verden: De som føler mest på sorgen over at noe er forbi, og de som gleder seg over det de hadde. Ta starten på september, som eksempel. Det er kort tid siden vi hadde varme, solfylte augustdager og kvelder. Dager da temperaturen fortsatt var lun, og bladene på trærne holdt krampaktig på grønnfargen, en stakket stund til. Dager med drøsete samtaler med venner eller familie over noen glass, med grillmat og livemusikk i bakgårder. Men det var da.
AstronautenJeg har en kollega som er syk. Det er kanskje ikke så eksepsjonelt, tenker du. Og det har du for så vidt rett i. Men denne kollegaen har et legendarisk immunsystem, og har nesten aldri vært borte fra jobb på grunn av sykdom. De lærde strides, men det er etter sigende snakk om under fem totale sykefraværsdager i løpet av noen og tjue år i arbeidslivet. Som en person med immunsystem på linje med en karakter i en viktoriansk roman er dette svært fremmed for meg.
Astronauten