Risan og Becks kronikk i Klassekampen 29. april om klimakrisa treffer godt når den beskriver alvoret og den økende usikkerheten i klimaforskningen. Nettopp derfor blir det et problem at den stanser ved diagnosen.
De har rett i én ting: usikkerhet er ikke et argument for å vente. Tvert imot. Men der stopper kronikken – i en dramatisk erkjennelse uten politiske konsekvenser. Det holder ikke.
«Svaret er ikke mer undring. Det er handling»
Når vi får presentert scenarioer der oppvarmingen kan akselerere, der vippepunkter kan nås før 2050, og der havstrømmer som AMOC kan kollapse, er ikke svaret mer undring. Det er handling. Konkret, materiell, konfliktfylt handling. For hva betyr det egentlig å «la usikkerheten forme politikken»?
I alle andre sammenhenger betyr usikker, men potensielt katastrofal risiko at vi handler mer radikalt, ikke mindre. Ingen ville akseptert en brannberedskap basert på håp. Ingen ville bygget demninger for «middels flom» hvis alternativet var total ødeleggelse.
Likevel er det slik klimapolitikken føres. Risan og Beck river effektivt ned forestillingen om kontroll – om at vi har tid, at vi kan styre oss pent fram mot 2100 med noen prosent BNP-tap. Bra. Men da må også forestillingen om at dagens politikk er tilstrekkelig ryke. Den er ikke det.
Hvis usikkerheten tas på alvor, peker den i en ubehagelig, men klar retning: rask utfasing av olje og gass, også i Norge. Ikke «på sikt», men nå. Kraftig reduksjon i overforbruket i det globale nord. Ikke grønnvasket videreføring, men faktisk nedskalering. En stat som styrer hardere, ikke mykere.
Dette er ikke teknikk. Det er fordeling. Det er makt. Det er konflikt. Derfor er det også påfallende hva som mangler: Hvem skal bære kostnadene? Hvem skal gi avkall? Hvem skal stoppes?
Å snakke om usikkerhet uten å snakke om interesser gjør klimakrisen til et naturdrama alene. Men dette er også et politisk drama, der noen tjener på å utsette handling, og andre betaler prisen.
Å «følge tallene måned for måned» kan være opplysende. Men uten vilje til å gripe inn i økonomien, energisystemene og forbruket, blir det bare en mer presis måte å registrere katastrofen på. Usikkerheten er ikke et argument for ettertanke. Den er et argument for oppgjør.
Og her ligger også det norske problemet. Handlingslammelsen finnes ikke bare hos regjeringen, men også hos partiene på venstresida som sier de vil mest. Frykten for å miste velgere trumfer viljen til å si hva situasjonen faktisk krever. Resultatet er en politisk konsensus der alle vet mer enn de handler på.
Det er vanskelig å vinne valg på å be folk om å forbruke mindre, fly mindre og akseptere rask utfasing av olje og gass. Men alternativet er at fysikken overtar der politikken svikter. Noen ganger må politikere gå foran velgerne, ikke løpe etter dem.
Hvis ikke usikkerheten i klimaforskningen fører til det, er den ikke frigjørende. Da er den bare enda en unnskyldning for å la være.
