Lettbent mediekritikk i stiletthæler

Filmen «The Devil Wears Prada» har en unik plassering i populærkulturen. Den brukes stadig som referanse, og er en av de filmene folk ser om og om igjen, også tjue år etter 2006-premieren. Mye av grunnen er de ikoniske karakterene: sjefsredaktør for motemagasinet Runway, Miranda Priestly (Meryl Streep), hennes høyre hånd og stylist Nigel (Stanley Tucci) og hennes assistent Emily (Emily Blunt) – alle sett gjennom sine relasjoner til hovedrollen Andy Sachs (Anne Hathaway), en høyst motivert journalist som plutselig ramler inn i moteverdens episenter.

Komedien var også et skarpt portrett av mediebransjens maktstrukturer på midten av 2000-tallet – en tid da de store moteredaksjonene fungerte som ubestridte kulturelle autoriteter, og én redaktørs smak kunne diktere hva millioner av forbrukere til slutt endte opp med å kle seg i. De som har sett filmen, husker antagelig Cerulean-monologen (scenen ble spilt av som en del av min designutdanning på Kunsthøgskolen i Oslo), som avdekker hvordan estetiske valg filtreres nedover fra redaksjonsbordet til kjedebutikkene og at det forbrukeren opplever som fritt valg, i stor grad er forhåndsbestemt.

Filmen tok motejournalistikken på alvor som maktfelt og lot Miranda Priestly være et symbol på et system der redaksjonell autoritet, kulturell kapital og sponsorkroner var uløselig sammenvevd.

En slik film behøver ikke en oppfølger, og det er også grunnen til at den ikke har fått det før nå. Men i 2026 er medielandskapet forandret drastisk nok til at det kanskje finnes en ny historie å fortelle. Premisset for «The Devil Wears Prada 2» er derfor ikke så overraskende: De trykte mediene er under sterkt press. Miranda Priestly sitter fortsatt i førersetet, men møter stadig krav fra eierne om å levere på lesertall og omdømme. Det trykte bladet er nærmest en suvenir, alt innhold publiseres digitalt og promoteres gjennom sosiale medier. Når eierselskapet overtas av en ny generasjon, hyres det inn en gruppe konsulenter som ikke har noe med mote eller kultur å gjøre, men er der for å måle kostnadseffektivitet og telle klikk.

Ideen er velformet, men den spilles likevel ut gjennom et haltende handlingsforløp der enkelte scener virker konstruert utelukkende for å drive plottet fremover.

Bærebjelken er fortsatt de fire skuespillerne Streep, Blunt, Tucci og Hathaway. Streeps tolkning av Priestly er imponerende konsekvent med den fra for tjue år siden, som om hun bare har sklidd rett tilbake i rollen. Også Blunt viser at hun er en av de beste, aktive skuespillerne i dag.

«Det trykte bladet er nærmest en suvenir.»

Ideen om at du må ofre alt for å jobbe med det du virkelig brenner for, lever i beste velgående i kulturbransjen, særlig i New York, og også film nummer to får uten tvil frem det poenget. Andy innrømmer at hun ikke har vært i et fast forhold siden forrige film, Miranda at hun har neglisjert familien i alle år, men begge er fortsatt stolte av å kunne begrunne det med at I just love to work.

Filmens blikk på bransjen er til tider overraskende skarpt. Der den første filmen fokuserte på glamouren, ser toeren bak kulissene på mer dystre sannheter. Mediemakten har forskjøvet seg: Algoritmer styrer hva slags innhold som når folk, konsentrasjonsevnene har snevret seg inn, seriøs journalistikk blir stadig mindre lest, og pengene har forflyttet seg til teknologiselskapene.

Denne nye realiteten er filmens sentrale bakteppe: Miranda behandler plutselig Emily med respekt fordi hun nå jobber for Dior og kontrollerer sponsorpengene de er helt avhengig av. Andy blir viklet inn i en budkrig om Runway mellom noen tek-bro-typer som har tilnærmet null interesse for mote. Selv dronningen Miranda Priestly kan ikke lenger diktere vilkårene.

Men her ligger også filmens sentrale selvmotsigelse. Den retter et kritisk blikk mot dagens medievirkelighet, men opererer samtidig midt i den. Den første filmen hadde et selvstendig fiktivt univers, selv om Miranda åpenbart var basert på Vogue-redaktør Anna Wintour og designeren Valentino plutselig dukker opp i en av filmens siste scener. Toeren derimot vrimler av cameo-roller og referanser til verden utenfor med blant annet designere, modeller og influensere som spiller seg selv.

Donatella Versace, Lady Gaga, Zendaya-stylisten Law Roach, Tiktok-stjernen Calum Harper og Amelia Dimoldenberg, som har Youtube-konseptet «Chicken Shop Date», vises frem som kulturelle markører. Slik tyr filmen gjentatte ganger til nettopp den oppmerksomhetsøkonomien som den angivelig kritiserer. Den klarer ikke helt å stole på sin egenverdi, noe som allerede er symptomatisk for et prosjekt som ikke er i stand til å stå på egne ben uten å lene seg på forgjengeren.

For alle som har et nært forhold til den første filmen vil «The Devil Wears Prada 2» være en underholdende gjensynsopplevelse. Men der originalen har blitt stående som et kulturelt referansepunkt i tjue år, er det vanskelig å se for seg at oppfølgeren vil gjøre det samme.