For tiden står klimaforskningen i et dobbelt drama. Dobbelt fordi klimaendringene skjer nå, og fordi det er faglig uenighet mellom forskere. Dramatisk fordi det har eksistensiell betydning.
Sentralt i dramaet står to havstrømmer: El Niño i Stillehavet og AMOC («Golfstrømmen») i Atlanterhavet. Stillehavet kan bli svært varmt i løpet av det neste halvannet året. Den varmen kan være et signal om at klimamodellene våre må revideres. Det igjen kan bety at vi står overfor farligere klimaendringer enn vi har trodd. De som fødes nå kan oppleve at det varme vannet utenfor hele Nord-Europa forsvinner.
De to scenarioene er usikre, og vi skjønner dem bare delvis. Men usikkerheten gjør dem ikke usanne. Det at vi ikke forstår alt behøver heller ikke gjøre det vanskeligere å handle politisk, men lettere.
To leire i klimaforskningen er i disse dager uenige. Sentralt i den ene leiren står klimaforskningens «grand old father», James Hansen. I november 2023 publiserte en gruppe forskere, med Hansen i spissen, en artikkel om rekordvarmen det året. De mente varmen var et tegn på at den globale oppvarmingen akselererte. Det ville den fortsette å gjøre.
Året etter publiserte den norske klimaforskeren Bjørn Samset med kolleger en artikkel som viste at Hansen nok tok feil i sin langsiktige prognose. Ekstremvarmen i 2023 var en «perfekt storm», et resultat av variasjoner det ene året, ikke en langsiktig utvikling. Oppvarmingen gikk saktere. Flere forskere var enige med Samset & Co.
Etter 2024 har flere andre forskere publisert artikler som antyder at Hansen kan være inne på noe. Saken er den at 2023 ikke var et enkelttilfelle. Årene 2024 og 2025 var omtrent like varme. Her er tallene, fra EUs klimaforskningssenter, Copernicus:
2023: jorden var 1,48 grader varmere enn i førindustriell tid.
2024: 1,60 grader varmere
2025: 1,47 grader varmere.
Ekstremvarmen begynner å ligne en trend. Og den er trolig ikke over.
Det har med Stillehavet å gjøre. I 2023 og 2024 var El Niño sterk. Da ble havet varmt, og kjølte i liten grad ned luften. Motsatsen til El Niño er La Nina. La Nina-strømmene i Stillehavet virvler opp kaldt vann fra havets dyp, og vannmassene er store og kalde nok til at temperaturen synker over hele jordkloden.
I skrivende stund er vi inne i en periode hvor den globale temperaturen synker, fordi La Nina nylig har virket.
Meteorologer er imidlertid sikre på at den varme El Niño-strømmen kommer i løpet av sommeren. De nyeste prognosene er verst: Nesten alle prognosene peker nå på at vannet i Stillehavet fra oktober i år til januar 2027 blir godt over to grader varmere enn gjennomsnittet (beregnet fra 1991 til 2020). Det er ekstremt.
«Usikkerheten til scenarioene gjør dem ikke usanne»
Det kan da hende at også 2026 ender på rundt 1,5 graders temperaturøkning og at 2027 blir mer enn 1,6 grader varmere enn i førindustriell tid. Da begynner den høye temperaturen å ligne noe mer enn en forbigående, naturlig variasjon.
Følgene kan bli temmelig skremmende.
En gjennomgang og oppdatering av forskningen på vippepunkter ble publisert høsten 2025. Vippepunkter i klimasystemer er plutselige, irreversible overganger fra en tilstand til en annen.
Det mest dramatiske vippepunktet er at den transatlantiske strømmen AMOC («Golfstrømmen») kan begynne å snu sør for England. Når prosessen først kommer i gang, er den uavvendelig, og beregnes å ta rundt 100 år. Da det skjedde for 8200 år siden, ble det svært kaldt i Norge. Mens land i sør ble desto varmere. Det kan hende Norge blir syv grader kaldere, og Spania seks grader varmere.
Den oppdaterte rapporten anslår vippepunktet til AMOC til å ligge ved cirka to graders oppvarming og tror det kan skje før 2050.
James Hansen anslår at vi kan nå to graders oppvarming allerede rundt 2037.
FNs klimapanel begyntei sin tid å lage prognoser fram mot år 2100. De anslår for eksempel at hvis vi gjør «moderate» kutt i klimagassene kan vi stabilisere den globale temperaturen på +2,7 grader i år 2100.
Disse prognosene ga oss en følelse av langsiktig kontroll. Klimaøkonomene spekulerte i denne tilsynelatende langsiktigheten. Økonomen William Nordhaus fikk Nobelprisen i økonomi for å spekulere i at vi i 2100 bare behøvde å miste noen få prosent av globalt BNP, i en global økonomi som hadde vokst hele århundret.
Han gjorde det ved å fleipe bort «vippepunkter», blant annet i sitt nobelforedrag i 2018.
Langsiktige prognoser ble laget for å være politisk virksomme. Men kontrollen de skapte var illusorisk. Og hundreårsperspektivet var fremmedgjørende for folk flest, for framtiden ble lagt i hendene til klimaøkonomer med abstrakte modeller.
Vi kommer nærmere virkeligheten, nærmere nåtiden, nærmere å ta framtiden i våre hender ved å følge klimaforskningens usikkerheter. Ved å følge tallene år for år. Ja, måned for måned. For tiden får vi vår daglige oppdatering av prognosene for neste vinters El Niño. Det som skjer nå, må møtes med handling nå. Det kan være frigjørende, for vi tar handlingsrommet tilbake.
Vårt vitenskapelige og eksistensielle dilemma er følgende:
Vi må lære oss å handle på basis av usikre prognoser. Hvis vi ikke gjør noe dramatisk, vil usikkerheten rundt vippepunkter bli til sikkerhet. Den dagen er det kanskje for sent å snu.
