I den glade ettermurstid (1990–2020) da verden var lys og Vesten uten konkurrenter, nådde modelløkonomien et høydepunkt idet en rekke land innførte inflasjonsstyring. Det startet allerede i 1990 med sentralbanken i New Zealand, i EU ble det innført med opprettelsen av Den europeiske sentralbanken i 1998 og i Norge fra 2001.
Ideen om at inflasjonen i samfunnet over tid kunne reguleres opp og ned gjennom primært ett virkemiddel – sentralbankens rentesetting – var (og er) besnærende.
Det startet tilsynelatende godt. Endringen i pengepolitikken begynte samtidig med Kinas framvekst som industriland fra 1990-tallet, og gjennom dette oppsto et interessant sammenfall. Kinas industrialisering gjorde at en halv milliard arbeidere ble deltakere i den globale industriproduksjonen av varer. Det ga lave og fallende priser på en rekke forbruksvarer. Disse varenes prisutvikling er en stor del av grunnlaget for inflasjonsmålingen.
Samtidig falt Berlinmuren (november 1989), og over 100 millioner arbeidere fra Øst-Europa ble tilgjengelige i vare- og tjenesteproduksjonen i Vest-Europa, noe som ga fallende priser også her. Men det stoppet heller ikke der. Sovjetunionens opphør og avviklingen av strategiske råvarelagre av mineraler, olje, diesel med mer i Vesten, senket kostnadene i verdikjedene og åpnet for fri import fra verdens største råvareleverandør – Russland.
En flom av billig arbeidskraft og lave råvarepriser ga lav inflasjon i de varene vi hadde valgt å styre inflasjonen etter. I perioden 1970–1990 var gjennomsnittsinflasjonen 8,2 prosent, mens den i perioden 1991–2021 har vært 2,3 prosent årlig. Spørsmålet blir da om inflasjonsstyringen i hovedsak sammenfalt med gunstige makroøkonomiske forhold som naturlig ga lav strukturell inflasjon på varer og tjenester, og dermed bidro til at renta kunne holdes nede, fordi målt inflasjon var lav.
«Vi fikk en økonomi som var nær bristepunktet»
For eksempel steg konsumprisindeksen med knappe 50 prosent fra 2000 til 2020. Boligprisene på den annen side, som er husholdningenes største kostnad, steg med om lag 400 prosent nasjonalt i cirka samme periode (2000–2023). Mens renta ble styrt etter forbruksvarene, løp prisene på kapitalvarer som bolig, fritidseiendom, aksjer og dyre samleobjekter av gårde. Vi fikk det som er kalt «the everything bubble». Parallelt økte folks gjeldsgrad betydelig. Fra 2000 til 2007 lå gjeldsveksten i husholdningene på ti prosent årlig, mens den falt til mellom seks og åtte prosent i perioden 2008–2018. Inflasjonsstyringen gjaldt da for de varene som sank i pris, mens de som steg ble stimulert gjennom lave renter.
Tanken bak inflasjonsstyring er at høy aktivitet i økonomien gir inflasjon og dermed høyere renter, mens lave renter settes når aktiviteten i økonomien er lav. Men med endringene etter 1990 ga ikke lenger høy aktivitet grunnlag for høye renter: Med Kinas inntreden i global handel og Østblokkens inkludering i EUs frie flyt, ble ikke lenger prisene presset opp av stor etterspørsel. Tilbudet økte raskere enn etterspørselen. Pengene gikk da til kapitalvarer som steg i pris med den løpende lave prisen på penger (renten). Vi fikk en økonomi som var nær bristepunktet, og hadde i perioden 2007–2014 en innvandring på europatoppen, som følge av – og årsak til, høykonjunkturen. Dette ga sterk prisvekst på kapitalvarer, høy forgjelding i husholdningene og lav arbeidsløshet – men likevel lave renter, til tross for blant annet høy gjeldsvekst.
Nå stiger prisene, til tross for at innenlandsk drevet etterspørsel er generelt moderat, og at byggingen for kapitalvarer som boliger og hytter har nær brutt sammen. Fram til 2020 steg derimot gjelda langt raskere enn inflasjonen, og bidro til prisvekst på formuesobjekter som i liten grad ble målt. De siste årene har gjeldsveksten ligget på nivå med inflasjonen og er nok en indikasjon på lav etterspørsel.
I praksis har vi opplevd at renta har vært satt for lavt i forhold til presset i økonomien totalt sett fram til 2020, da den målte inflasjonen var lav av strukturelle årsaker, mens vi samtidig hadde et syklisk oppsving på kapitalvarer. Nå har vi lav gjeldsvekst, fall i prisene på kapitalvarer og samtidig få indikasjoner på at det er generell høy etterspørsel fra forbrukerne som driver inflasjonen.
Renten kan ikke gjøre noe med høye energipriser, kostnadsvekst i jordbrukets verdikjede, manglende tilgang til arbeidskraft i tjenestesektoren og forsyningsproblemer. I lys av finanskrisen og gjeldsboblen fra 2012 og utover, og nå vareinflasjonssjokket (vi har allerede hatt et kapitalinflasjonssjokk), er en grundig evaluering av hvilke faktorer som skal inngå i rentemandatet og hvilke varer som skal inngå i inflasjonsmålingen helt nødvendig for å sikre tillit til sentralbankens uavhengige rentesetting.
