Geriljadanser som roboter

Da britene ankom Australia, ga de landet det misvisende navnet Terra Nullius – ingenmannsland, eller land som ikke tilhører noen. Opp gjennom historien er begrepet, opprinnelig hentet fra romerretten, blitt brukt for å undergrave urfolksrettigheter – så også Australias to urfolk, aboriginene og Torres Strait Islanders.

I danseforestillingen «U>N>I>T>E>D» er det som om den australske koreografen Anthony Hamilton og det Melbourne-baserte samtidskompaniet Chunky Move vil ideen om dette «ingenmannslandet» til livs ved å gi det australske urfolket sin rettmessige synlighet.

Scenografien sender tankene til en nedlagt fabrikk. En horisontal bærebjelke deler scenerommet i to, og to lange, kritthvite LED-lys lyser opp rommet under publikumsslippet, før det blir gradvis mørkere. Forestillingen er høyst maskinell og mekanisk, og robotikken fungerer som et forstørrelsesglass på bevegelsene – den driver dem framover i koreografien og forlenger lemmene til danserne.

Ut fra ryggsekken til en utøver som sitter i sammenkrøpet i et hjørne, strekker det seg to lange bøyde maskinelle forlengelser. Det får henne til å likne en KI-generert edderkopp som kravler rundt omkring. Flere dansere trer seg over og klatrer i bærebjelken som om den var en grein.

De er alle kamuflert på hvert sitt vis, blant annet med finlandshetter og kamuflasjemaling, noe som gir rom for individuelle uttrykk i dansen. Andre har tydelig forankring i streetdance, med breaking og krumping, mens andre holder seg nærmere konvensjonell samtidsdans.

I både utseende og fysisk uttrykk presenteres et slags biologisk mangfold.

Kampen for urfolks rettigheter til land går hånd i hånd med klimaaktivisme, kampen for å ivareta økologisk mangfold og hindre rovdrift på naturressursene. Koreografisk er dette blitt behandlet fra et samisk perspektiv i den prisvinnende danseforestillingen «Vastadus eana – the answer is land»av Elle Sofe Sara, som har reist land og strand de siste årene.

Det er umulig ikke å se disse to forestillingene som partsinnlegg i den samme samtalen: Begge snakker de med høy utestemme om de alvorlige truslene naturen står overfor, fra polarsirkelen i nord til godt under ekvator i sør.

Lydbildet er eksperimentelt og industrielt. På starten er det hint av gjenkjennelig trekkspill fra tradisjonsmusikk fra Balkan, mot slutten hentes bassen til dubreggae. Begge deler gir den eksperimentelle musikken mer friksjon og variasjon.

Midtpartiet mangler derimot motstand og blir for ensformig. Det er spesielt påtakelig siden vi ved inngangen fikk utdelt ørepropper på grunn av høy musikk, noe som skaper en forventning om at lyden skal være en bærende komponent.

Når det generiske lydbildet i midten av forestillingen bryter så til de grader med den gjennomarbeidede åpningen, oppleves det forstyrrende.

Ellers oppleves «U>N>I>T>E>D», som tittelen tilsier, som en samlet trupp i kamp for å ivareta urfolks rettigheter og naturmangfold. Dansemessig er det vel gjennomført.