Kirkenes markerte nylig at det er to hundre år siden grenseoppgangen mellom Norge og det russiske imperium (Klassekampen 18. april). Det var ingen seremonier, ingen deltakelse fra russisk hold. Artikkelen sier ingenting om hvorvidt russerne var invitert. Det mest sannsynlige er at de ikke var invitert. «Forholdet til vår nabo Russland blir aldri som i den gode tida», sa Rune Rafaelsen, ordfører i Sør-Varanger fra 2015 til 2021. Han har selv, etter invasjonen i Ukraina, brutt alle vennskapsbånd til Russland og returnert utmerkelsen Vennskapsordenen som han mottok i 2020.
Stortingspresident Masud Gharahkhani deltok på 200-årsmarkeringen og sa at Norge skal investere i fregatter og forsvarsmateriell, men vår viktigste ressurs er folket. Han la til: «Det er viktig at vi sørpå forstår folk i nord. Og det er viktig at vi i disse tider tar vare på hverandre». Om man mener dette fra seriøst offisielt norsk hold, er det viktig å legge til rette for å bygge opp igjen det gode forhold som en gang var mellom folk i Nord-Norge og folk nord i Russland.
Samvirke og handel mellom de fire nasjonalstatene på Nordkalotten, Norge, Sverige Finland og Russland, har lange tradisjoner. Da Einar Gerhardsen var på møte i Finland i regi av foreningen Norden i 1962, uttalte han at «Vi skulle hatt russerne med». I 1964 ble russerne invitert og deltok.
Jeg var selv aktivt engasjert i Nordkalottsamarbeidet mellom 1966 og 1973. Sentralt sto finnmarkingen og fredsaktivisten Margot Lorentsen. Hun samlet inn store mengder med barneklær og leker og delte ut på barnehjem i Murmansk. Hvert år hadde vi store vennskapstreff mellom grupper fra Nord-Norge, Nord-Sverige, nordlige del av Sovjet-Russland og nordlige Finland. Vi hadde politiske foredrag, fotballkamper, teaterforestillinger, sang, mye god mat og drikke. Det var latter og moro, forelskelser, ekteskap, stor forbrødring. Gjerne laget vi en «Republikk Nordkalott» seint på natten, valgte styret fra alle fire nasjoner og en president som gikk på omgang.
«Krigen vil ta slutt en dag og Russland ligger der det ligger»
Jeg holdt foredrag i Murmansk flere ganger og en gang spanderte russerne en tur til Leningrad og Moskva. Jeg fikk mange russiske venner og nekter fortsatt å se på dem som fiender. De fleste av dem er antagelig imot Putins krig og ønsker seg tilbake til det folkedemokratiet som Nordkalott-samarbeidet var.
I 1975 var jeg med på å lage en undersøkelse av ungdomsskoleelevers holdninger til andre nasjoner. Vi hadde et utvalg på et par hundre elever i Bærum, Odda og Kirkenes. Det mest oppsiktsvekkende var den positive beskrivelsen av sovjet-russere i utvalget vårt fra Kirkenes. Elevene beskrev dem som gavmilde, generøse, vennlige og smilende. Verken i Odda eller Bærum fikk vi slike beskrivelser. I Bærum var det flere som karakteriserte russerne som krigerske.
Vi fant at skolen hadde hatt liten innflytelse på de unges stereotypier. Den store forskjellen kom av det personlige kjennskapet de unge hadde til russere
Krigen vil ta slutt en dag og Russland ligger der det ligger. Hvorfor gjøre veien tilbake til normale, gode naboforhold lenger enn nødvendig? Det går raskere å ødelegge gode vennskap enn å bygge opp nye. En gang var relasjonene gode. Det kan de bli igjen.
