Da TV-showet «Saturday Night Live» i fjor feiret 50-årsjubileum, startet det hele med Paul Simon som sang «Homeward Bound» i duett med Sabrina Carpenter. 83-åringen introduserte sangen slik: «I sang this song with George Harrison on ‘Saturday Night Live’ in 1976». Carpenter kvitterte: «I was not born then … and neither were my parents».
Vitsen trakk sitt sveip over generasjoner i populærmusikkens historie, selv for seere som ikke var klar over at «Homeward Bound» allerede i 1976 var en ti år gammel klassiker. Eller at Paul Simon alt i flere år hadde forsøkt å livnære seg av musikken da han i 1965 turnerte med tog i England, og på en jernbanestasjon utenfor Harrisons hjemby Liverpool satte ord og toner på hjemlengselen.
Jeg tok farvel med Paul Simon som sceneartist i Oslo Spektrum i 2016. Trodde jeg. Et par år senere gjorde han sin «Farewell Tour» og trakk seg tilbake. Han overlot sangkatalogen til Sony: Livsverket ble i mars 2021 solgt for, visstnok, litt over 3 milliarder norske kroner. Paul Simon var blitt en steinrik pensjonist. Trodde han.
Lysten kom tilbake
Som mange artister og sangskrivere i sin generasjon, har imidlertid Paul Simon vanskelig for å pensjonere seg. I Alex Gibneys severdige 3 timer og 20 minutter lange dokumentarfilm «In Restless Dreams: The Music of Paul Simon», skylder artisten på en drøm: Han skulle begynne å arbeide med et nytt musikkstykke som skulle hete «Seven Psalms».
Innspillingen ble komplisert, for høsten 2021 mistet Simon i løpet av få uker det meste av hørselen på venstre øre. Når en sanger får alvorlige problemer med hørselen, er et vesentlig problem at du hører din egen stemme på en annen måte enn du er vant til. Han valgte stoisk å se på dette som «a piece of information that you can work around». Ved hjelp av tekniske løsninger ble det mulig for ham ikke bare å fullføre innspillingen, men også å få tilbake lysten til å møte publikum igjen – på en litt annen måte enn før.
Derfor er jeg i Falkonersalen i København i kveld. Turneen «A Quiet Celebration» ble en suksess i hjemlandet, og 84-åringen er i Europa. Rhymin’ Simon entrer scenen og tas imot med tre minutters stående ovasjoner, en tsunami av varme og kjærlighet som må forstås som et ektefølt tilsvar til hans egne sanger.
Simon ønsker velkommen med noen ord om sin dype takknemlighet over å kunne spille for oss. Han lover «a bunch of hits» etter pausen, men først får vi en kontemplativ musikalsk meditasjon gjennom de sju salmene, som en flytende, sammenhengende suite. Fra våre plasser helt foran, med 1100 mennesker rundt og bak, føles det som en intimkonsert, med en musiker som belønner den som lytter.
Anti-alderisme
Kontrakten med publikum, for å bruke et uttrykk fra teateret, er helt klar: Dette er en gammel mann som synger sine sanger. Han har tatt konsekvensen av livsstadiet han befinner seg på, hvor hørselen er dårlig og stemmen har mistet kraft og spenst. Det er en annerledes, mer skrøpelig og sårbar stemme vi hører. Derimot er ånd og uttrykksvilje intakt, i vokalt foredrag og fraseringer, i hvordan Simon bruker hendene, dirigerer og kommuniserer med sine medmusikere.
Konserten er en stille feiring ikke bare av en sanger, men av en sangskriver, orkesterleder og musiker, av en kulturelt viktig skikkelse. Ja, av et helt kunstnerskap – 84-åringen fem meter foran meg har skapt en sangskatt som er en av pophistoriens mest glitrende.
Jeg kan ikke huske å ha vært på en lignende konsert: bygget opp og tilrettelagt for fysisk reduserte og hørselshemmede eldre mennesker, ikke i salen, men på scenen. Det er som en implisitt protest mot alderismen. Og nettopp fordi premisset og publikumskontrakten er så klar, fordi Paul Simon ikke prøver å få dette til å være noe annet enn hva det er, så fungerer det. Ja, mer enn det, dette er en fest. En stillferdig, dempet, ærbødig, men også elegant og humørfylt fest, med fabelaktig musikalitet og spilleglede på scenen.
Sangene framføres ikke bare med en annen stemme, men også med andre arrangementer. Det er musikken som er Simons lidenskap, fag og mysterium; hans drivkraft er mer enn noe annet en leting etter lyder. Nå er han omgitt av en rik sonisk palett nesten bare med akustiske lydkilder.
Det er også visuelt flott, med alskens perkusjonsinstrumenter, glassklokker, gitarer og blåseinstrumenter. Det 10-personers orkesteret spiller med lavt volum, detaljrikt og dynamisk, kontrollert og avdempet.
«Det er som en implisitt protest mot alderismen»
Paul Simon bruker avvæpnende selvironi, som når hans kone, sangeren Edie Brickell, gjør entré som duettpartner «to improve my performance, unquestionably». Han introduserer en Steve Gadd-imitator på trommer, men det eraltså selveste Steve Gadd: 81-åringen spiller «50 Ways to Leave Your Lover» like utsøkt i kveld som han gjorde på plata i 1975.
Ny retning igjen
Simon erter med en liten gitar-kavalkade av Simon & Garfunkel-introer; «I have written guitar figures to all of these songs», smiler han før han ender opp med «Homeward Bound», kveldens første Simon & Garfunkel-sang. Det kommer bare to til.
Katalogen er så rikholdig at han kan kuratere 16 sanger uten å ta med perler som «Still Crazy After All These Years», «American Tune», «Kodachrome», «You Can Call Me Al», «Mrs. Robinson» eller «Bridge over Troubled Water». Dette er kanskje en mann som synger på siste vers, men for noen vers.
Jeg gleder meg over at albumet han spiller flest sanger fra, er en personlig favoritt: «Hearts and Bones» fra 1983. Her er «Train in the Distance», «The Late Great Johnny Ace» (med sin vakre coda av Philip Glass) og «Renee and Georgette Magritte with Their Dog After the War». Undervurderte «Hearts and Bones» solgte mindre enn noen andre av Simons album. Samtidig floppet hans andre ekteskap etter noen måneder. Alt dette kunne sendt ham i bakken, men det sendte Paul Simon heller inn i et nytt kreativt spor.
Simon hadde nemlig fått en bootleg-kassett med mbaqanga og township jive fra Sowetos gater, merket «Accordion Jive, Vol. II» i håndskrift. Han begynte å synge melodiskisser over, han var tiltrukket av lyden, rytmene og energien. Han bestemte seg for å reise til Sør-Afrika for å spille inn sanger med musikerne fra Soweto. Det ble starten på mesterverket «Graceland», som solgte 16 millioner, redefinerte Simons karriere og ble et av de virkelig innflytelsesrike albumene fra 1980-tallet.
Den drømmen
Historien er godt kjent: Suksessen til «Graceland» plasserte afrikansk musikk i sentrum av vestlig populærkultur, men prosjektet skapte også en moralsk og politisk storm på grunn av bruddet på FNs kulturboikott av apartheidstaten Sør-Afrika. For mange virket Simon naiv i sin uskyld og kreative inderlighet. Når han i dag reflekterer over dette i «In Restless Dreams», oppsummerer han: «Jeg tror folk ble mer lidenskapelige i sin indignasjon mot regimet i Sør-Afrika, og i sin støtte til sørafrikansk kultur».
Det er en beskrivelse jeg kan kjenne meg igjen i: Mitt politiske engasjement mot rasisme våknet for alvor med anti-apartheidbevegelsen på 1980-tallet, sammen med oppdagelsen min av afrikansk musikk. For mange i min generasjon var «Graceland» en øre- og øyeåpner, både kulturelt og politisk.
Bassisten Bakithi Kumalo krediterer «Graceland» for å ha forvandlet livet hans – og bidratt til å endre omverdenens syn på Afrika. I kveld har Paul Simon ham i ryggen, igjen. Tittelsangen «Graceland» åpner andre sett, senere kommer «Under African Skies», hvor Kumalo briljerer med en uforlignelig puste-solo (!). Snakk om lavmælt.
Jeg har knapt hørt en fullsatt sal så andektig stille som når Paul Simon løfter én finger og viser at det blir en aller siste sang. Han står alene på scenen, med gitaren og sangen han skrev da han var gatesanger for 62 år siden, «The Sound of Silence». In restless dreams I walk alone, synger Simon mens en sirkel sluttes, fra lyden av stillhet til kveldens stille feiring, fra den unge rastløse drømmeren til den gamle mannen som står foran meg. Han som fikk drømmene sine oppfylt, men tydeligvis aldri sluttet å drømme.
