Coveret

Tid for å tilstå

Madonna

Confessions II

Warner

Ute 3. juli

I helgen hadde vi vårreingjøring i kollektivet, og etter et par timer trengte vi – i alle fall jeg – litt oppmuntring for å holde det gående. Roomien min, som nettopp har skaffet oss både cd-spiller og cd-samling, erklærte noe i retning av «dette er tidenes album!». Så satte hun på Madonnas «Confessions on a Dance Floor» (2005). På samme vis som jeg kunne høre Abba-sampelet allerede før åpningslåten «Hung Up» var i gang, så jeg for meg albumcoveret: Madonna i sjokkrosa body og sjokkrosa stiletter, i melodramatisk positur på gulvet, hoftene opp, armen ut. O-en i «Madonna» var blitt en discokule.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.