Akkurat nå

Agora

Ugla

På avgangstavla på flyplassen i Tblisi stod det destinasjoner du ikke kan reise til fra et EU-land: Minsk, Moskva, Sotsji og flyselskaper som Belavia og Red Wings. Selv skulle jeg vestover, meg morgenflyet til Athen, med en billett jeg hadde bestilt fire timer tidligere. Jeg vet ikke helt hva det var som ikke appelerte til meg med Tblisi og Georgia, byen og landet som så mange har snakket så varmt om. Kanskje var jeg ikke helt klar for det, der og da, men snarere enn å begrave hodet over ekstrakostnadene den spontane endringen av reiseplaner, omfavnet jeg eventyret det var å slumre litt småbrisen på fly-vin og mangel på søvn over hele Anatolia. Over byer med navn som Batman og Kars – steder jeg kanskje bare får se som løvetanner på et mørk lerret fra flere tusen fots høyde.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Irland

Jeg har tidligere skrevet om hva det vil si å ha vært i et land. Og jeg holder fast på at man må ha opplevd noe i landet for å ha vært der. Ikke bare svippet over grensa og tilbake rett etterpå. Derfor ville jeg ikke skryte på meg å ha vært i Irland i fjor, selv om jeg strengt tatt hadde vært innenfor landegrensene. Jeg hadde nemlig bare tatt buss fra Belfast til flyplassen i Dublin og flydd hjem derfra. Så kan man jo alltids hevde at Belfast også er irsk, men jeg har valgt å forholde meg til FNs landegrenser enn så lenge. Uansett: Nå har jeg ryddet opp i dette og virkelig vært i Irland.

Reisende back

Julius

Jeg vet nok når jeg ser gliset hennes og blir bedt om å gjette hva hun har fått på skolen …?! Et kort øyeblikk spinner hjernen ut av kontroll og tenker at det kanskje er armbåndet som tragisk ble borte, eller den blå T-skjorta eller kanskje, bare kanskje, den helt nye drikkeflaska som forsvant før sommeren, men hvem er det jeg prøver å lure. Han er her igjen. Klassebamsen Julius. Han egler seg inn som en innpåsliten nachspielgjest og skal være med på alle aktiviteter, og hvis det ikke er planlagt noen aktiviteter, sørger Julius for at det blir det. Julius skal nemlig avfotograferes og danderes på ulike steder som på henslengt, men humørfylt vis viser at vi er en aktiv og morsom familie, og ikke f.eks. en gjeng som bruker en solfylt lørdag til å råtne under et pledd. Ikke at vi er følsomme for sosialt press (og vi skulle på blåbærtur uansett)! Det er bare veldig slitsomt å ikke ha noe å loggføre i Julius-boka, som foreløpig ligger i sekken og er glemt, noe den vil være til litt over leggetid på søndag. Selve Julius er imidlertid ikke lett å glemme. Han liker å være festens midtpunkt og skal ha mye oppmerksomhet, noe han viser ved å gni den vagt klissete pelsen sin i trynet til folk og lage høye apelyder inne på bussen. Julius skaper kaos i kosedyrgjengen, der telenovela-verdige mikrodramaer utspiller seg. Siden sist har han også utviklet en høy, skjærende stemme og en tendens til å synge egenkomponerte sanger på repeat.

donderdag

TV

Fra uteserveringen til en kafé som serverte en lunsj av friterte ansjos og fritert aubergine, så vi en ulykke skje i sakte film. En eldre mann subbet fredelig forbi og glemte å løfte foten høyt nok opp på en fortauskant. Balansen sviktet. Uendelig sakte tippet den store kroppen over. Det så ut som om det skulle gå bra likevel – det var fortsatt mye tid å ta seg for – men nei, der datt han, rett ned i bakken, uten en lyd. Umiddelbart var det folk rundt, heldigvis – kvinner i udefinerbar alder og noen eldre menn. De flokket seg rundt den falne, som så ut til å være ved bevissthet, herregud.

donderdag