Den 15. april er økonom Martin Blomhoff Holm ute i Klassekampen og mener at LO presser Norges Bank til å øke renta, fordi LO «velger å ikke akseptere inflasjonsmålet». Han mener LO har et ansvar for å få ned lønnsveksten, slik at Norges Bank kan sette ned renta.
Her er det behov for å oppklare. For det første handler ikke dette om at LO ikke aksepterer inflasjonsmålet. Lav og stabil inflasjon i Norge er såpass viktig for norske arbeidstakere at vi har valgt å utforme hele systemet for lønnsdannelse utifra en modell som skal hindre at lav arbeidsledighet slår ut i en spiral av lønns- og prisvekst. Vi vet at lønnsvekst kan bidra til prisvekst. Samtidig vet vi at dersom vi holder lønnsveksten nede av hensyn til inflasjonen, så er det eierne som sitter igjen med økt overskudd og ulikheten øker.
Dette var også dilemmaet man sto overfor da Odd Aukrust på 1960-tallet fikk i oppdrag å utrede hvordan man kan hindre at lønnsvekst bidrar til vedvarende prisvekst. Resultatet av det arbeidet ble frontfagsmodellen. Konklusjonen hans var imidlertid så oppsiktsvekkende at VG trykket den på forsiden i 1967: «Aukrust & Co gir opp priskampen?». Utvalget hevdet at det var «umulig å forene bestemte fordelingspolitiske mål med kravet om et stabilt prisnivå». Det regjeringen derimot burde bekymre seg for, var ikke den mye omtalte prisstabiliteten, men konkurranseevnen. «Prisoverveltning var uansett umulig å unngå. Målet måtte da ikke være å forsøke å hindre slik overveltning, men å hindre at lønnsnivået i konkurranseutsatt sektor ble for høyt», ifølge historikerne Eivind Thomassen og Lars Fredrik Øksendal.
Lærdommen er at vi ikke kan hindre at prisvekst i utlandet smitter over i norske priser. Heller ikke ved å øke renta. Det vil være nesten umulig. Isteden må vi følge tett med på utviklingen i Norges konkurranseevne. Vi må ikke prise oss ut av markedet. Derfor er utviklingen i lønnsomheten i eksportrettede næringer så viktig for lønnsforhandlingene. Den definerer hvor mye verdiskaping som skal fordeles. I tillegg følges det tett med på produktiviteten og lønnskostnader i Norge, sammenlignet med våre handelspartnere.
Som Roger Bjørnstad har forklart i et innlegg i DN 17. april, er det ingen motsetning mellom inflasjonsmålet og frontfagsmodellen i normale tider. Fordi inflasjonsmålet er omtrent likt hos våre handelspartnere. En lønnsdannelse som knytter kostnadsnivået i Norge til kostnadsnivået hos våre handelspartnere, knytter også prisveksten i Norge til prisveksten i utlandet. Både via frontfagsmodellen og via importpriser.
«Vi må klare å ha litt is i magen»
Men de siste årene har denne modellen blitt utsatt for en del press. Det har vært store kostnadssjokk, særlig i råvareprisene internasjonalt. Da gir frontfagsmodellen høyere lønnsvekst enn det som er forenlig med inflasjonsmålet, på grunn av vår råvarebaserte industri.
Resultatet er at inflasjonen bruker litt lengre tid på å komme ned i Norge, sammenlignet med våre naboland. Det har skremt mange økonomer, som nå legger skylden på LO for høy lønnsvekst. Vårt svar er at vi må klare å ha litt is i magen. Prognosene viser at inflasjonen vil komme ned. Det er ikke første gang frontfagsmodellen blir utsatt for press, og det er ingen grunn til å kaste hele modellen på båten på grunn av et par år med høye råvarepriser. Arbeidstakerne har hatt lave lønnskrav i mange år på grunn av lav lønnsomhet. Når lønnsomheten endelig øker, så tilsier modellen at vi ikke skal la verdiene bli liggende hos eierne.
Politikerne satte i sin tid ned Aukrust-utvalget fordi de håpet økonomene ville klare å finne svaret på hvilken lønnsvekst som var forenlig med stabil prisvekst. Det er omtrent det Martin Holm har etterlyst nå. Men lønnsdannelsen handler fortsatt grunnleggende sett om fordelingen mellom arbeid og kapital. Økonomene må gjerne ønske seg at arbeidstakerne holdt mer igjen, men vi har ikke en sentralt bestemt lønnsvekst i Norge. Det vi har klart å bli enige om, er noen retningslinjer for lønnsdannelsen. Den enigheten baserer seg blant annet på at systemet oppleves som rettferdig. Alternativet til frontfagsmodellen er ikke at økonomene får bestemme en lønnsvekst i tråd med prisstabilitet, uten hensyn til fordelingen. Alternativet er at modellen rakner og lønnskonkurranse får dominere. Da får vi garantert de lønns- og prisspiralene som Norges Bank frykter.
