En gang jeg var yngre, fikk jeg en idé om å skrive en novelle om noen som bodde på en do. Du vet, et sånt offentlig toalett som man får i visse kontorbygg, som består av to rom: en entré med vask og speil og selve doen innerst.
Allerede abonnent? Logg inn
VAFFEL! VAFFEL! VAFFEL! Fireåringen står på huk i kaféområdet på loppemarkedet og skriker av full hals. I hånda holder hun en grillpølse, pakket inn i overdelen av et hamburgerbrød, mens hennes mor spiser en hamburger med lompe på toppen. Vi opplever virkelig at vi har forsøkt å etterkomme mange av hennes stadig skiftende ønsker, men det må også være greit å si at man spiser opp pølsa før det er aktuelt å diskutere temaet vaffel videre. Dette blir ikke akseptert av motparten. Skriking er hennes Hormuzstred – for selv med relativt begrensede ressurser makter hun å lamme hele familien og våre ønsker om å hygge oss. Så vi setter kurs mot bilen. Vaffel-kravet framføres rytmisk, høyt og konsekvent helt til vi kommer hjem og enda litt til. I lasten har vi følgende: Et par svømmeføtter og to våtdrakter som kanskje eller kanskje ikke passer. Det finner vi vel ut av til sommeren. To par sko. Det ene har borrelåslukking som det virker som har sett bedre dager.
KonsulentenHer er min upopulære mening, min hemmelige oppskrift om jeg noen gang får lyst til å slå meg opp som kontrær selvhjelpsguru: Ikke kjenn på det. Målgruppa er kvinner, gjerne gravide, tidsklemte eller generelt slitne, og budskapet mitt vil være at siden jeg personlig bare får det verre av å sitte stille og kjenne etter om kroppen og sinnet egentlig har det hundre prosent bra, så gjelder det alle. Jeg tenker kronikk, jeg tenker samlivsspalte og ærestittelenriksrefser. Uansett. Hvordan kom jeg på dette? Jo, her om dagen gikk mobilskjermen i tusen knas helt umotivert da jeg la den pent og rolig ned. (Glasset hadde sikkert kjent etter, og funnet ut at det ikke orket mer). Som den konstruktive typen jeg later som jeg er, tenkte jeg at jeg nå skulle kvitte meg med avhengigheten.
donderdagI vår husholdning finnes både påskeharen og tannfeen, men julenissen stiller både hun på fire og han på seks seg ganske tvilende til. Med gode grunner. Det var jo det ene året da min bror var julenissen og i et svakt øyeblikk plukket opp sine egne lesebriller fra stuebordet for å lese en gavelapp. Selv om ungene ikke har et så godt grep om brillestyrke, skjønte de at noe var galt. Deres farfar har også agert nissen. Han la på seg en svært karikert gammelmannsstil. Det var som om nissens neste og siste stopp var palliativ avdeling. Ungene forsto igjen at noe var galt. Det er ikke ment som en særskilt kritikk, min nissegestalting har på ingen som helst måte kvalifisert til Amandaprisen. Poenget er vel heller at ungene kommer for tett på julenissen og dermed avslører ham – mens både påskeharen og tannfeen holder en avstand som gjør at det er lettere å opprettholde illusjonen. Den eneste logiske konklusjonen er dermed at Jesus var Guds enbårne sønn, født for å frelse oss fra våre synder.
Konsulenten