Etter å ha skrevet om økonomisk politikk i over 30 år har jeg merket en endring i måten utlendinger ser Norge på, «the Norwegian case», som de gjerne sier. Tidlig på 90-tallet var standardfrasen «oh, but you’ve got the oil», som om den gjorde sammenlignende studier av Norge og andre land uinteressante.
Men så kom det flere viktige publikasjoner om «ressursenes forbannelse» – om alt som gikk galt i land som hadde for mye ressurser. Det reiste nye spørsmål om Norge. Hvorfor har ikke de enorme petroleumsinntektene ledet til politisk forfall, korrupsjon og hyperinflasjon?
Sammen med gode kolleger begynte jeg å skrive om den norske suksesshistorien. I sentrum for analysen satte vi Oljefondet, der vi identifiserte tre institusjonelle kompromisser som bidro til å skape og stabilisere den norske suksessen.
Kompromissene handlet om tre balanser. Finanssparing i utlandet versus pengebruk hjemme, balansen mellom stat og marked i organisasjonen som står for forvaltningen av fondet, og forholdet mellom etikk og avkastning når vi faktisk investerte. I dag er alle tre kompromissene i ferd med å erodere. Det gjør at vi må tenke nytt om hele oljefondsregimet vårt.
«Vi kan jo bare ta fra fondet …»
Da fondet ble designet og vedtatt i 1990, fikk embetsverket i Finansdepartementet gjennom at alle inntekter fra petroleumssektoren skulle gå rett inn på fondet. Fondet skulle for all del ikke bli en ekstra pengesekk politikere kunne ty til om ikke skatteinntektene strakk til.
I 1990 var Norge i en økonomisk krise, men fra 1997 ble det faktisk penger å sette inn. Da kom også vedtaket om å investere, ikke bare i «trygge statsobligasjoner», men også i aksjer. Jens Stoltenberg fikset en aksjeandel på tvilsomt vis mens han var på vei ut døra som finansminister da Jaglands regjering gikk etter «36,9»-valget i 1997.
Aksjemarkedene gikk inn i en dot.com-boble, oljeinntektene steg raskere enn ventet, og Fondet ble stort og synlig. Det tok bare noen år før det ble vanlig, særlig i Frp-kretser, å gi regjeringen tyn for alt vi ikke tok oss råd til i «verdens rikeste land». Stoltenberg svarte med handlingsregelen av 2001. Denne tillot regjeringen å bruke opptil fire prosent (i dag tre) av avkastningen av fondet. Et politisk kompromiss og en sikkerhetsventil uten at vi mistet et minimum av disiplin i oljepengebruken.
Det andre institusjonelle kompromisset var å lage et sterkt indeksbundet mandat, for så å legge forvaltningen av investeringene til Norges Bank. Tanken var at banken – som lenge hadde forvaltet Norges valutareserver – representerte en riktig kombinasjon av markedskunnskaper på den ene siden og forvaltningskultur, moderasjon og ansvarlighet overfor lover og regler på den andre. Norges Bank Investment Management (NBIM) har også lykkes med å utvikle en identitet som skiller seg fra andre markedsaktører. Tidshorisonten er lengre, reglene strengere, og noe av motivasjonen ligger i følelsen av å forvalte penger på vegne av et helt folk.
Den tredje kompromisskapende institusjonelle innovasjonen kom med etiske retningslinjer, etableringen av Finansdepartementets (uavhengige) etikkråd og en avdeling for ansvarlig forvaltning i Norges Bank i 2004. Slik fant fredsprisutdelernasjonen Norge en måte å balansere butikk og etikk på.
Det lå spenninger under her, men rent politisk ble det et samlende kompromiss. Det er ikke så vanskelig å argumentere for at det å bry seg om hvordan den globale kapitalismen utvikler seg, også med hensyn til bærekraft og menneskerettigheter, kan harmonere med ønsket om god avkastning for et fond som offisielt har «evigheten» som perspektiv.
Slik kunne det politiske Norge i 20 lykkelige år leve med følelsen av å ha etablert et varig stabilt regime. Vi brukte passe mye penger, fra et fond forvaltet av passe markedsorienterte mennesker på en passe etisk måte.
I dag ser vi at det hele rakner. Mest synlig var det da Stoltenberg suspenderte etikkrådet. Enten fordi han ikke ville provosere USA og Israel, eller fordi dypt uetiske tekselskaper er blitt så store og dominerende i indeksen at han ikke orket tanken på papirtapene det kan gi å trekke seg ut av dem.
Balansen mellom statsforvaltning og marked ble på sin side forrykket allerede da hovedstyret i Norges Bank valgte å ansette en super-vellykket hedgefondgründer og spekulant med bajasaktige atferdstrekk som sjef for NBIM. Var dét den beste bakgrunnen for å forvalte etiske retningslinjer og lede en svær hybridorganisasjon i skjæringspunktet mellom stat og marked?
Endelig ser vi at selve oljepengebruken har kommet i spill på en måte vi ikke har sett siden 1990. Det begynte med covid. Den gang var det staten som forlangte nedstenging av samfunnet og kravet om rask og noe nær betingelsesløs støtte til næringslivet var ikke helt urimelig. Men det gjorde noe med forventningene. Et hopp i dieselprisen på grunn av en krig ingen vet om blir midlertidig, og vips forlanger Stortingsflertallet et umiddelbart og udekket avgiftskutt. Vi kan jo bare ta fra fondet …
Ingenting er som det var i 1997. Den gangen var verden preget av demokratisk framskrittstro og en global kapitalisme kjennetegnet ved spredt aksjeeierskap. I dag dominerer enorme enkeltselskaper styrt av psykopatiske oligarker med evne til å avgjøre presidentvalg. Samtidig har fondet blitt så stort at vi ikke kan gjemme oss bak «et velmenende lite land i verden»-identiteten vår. Spørsmålene dette reiser, er så enorme at det blir svært krevende å tenke gjennom dem på en ryddig måte. Før vi kan utforme en ny politikk, må vi gå enda dypere til verks og spørre oss hvem vi er, og hva vi vil være.
Tirsdag 14. april kl. 11:35: I en tidligere versjon av denne teksten sto det at det var representantskapet i Norges Bank som hadde ansatt Nikolai Tangen. Det stemmer ikke, og har blitt rettet til hovedstyret. Det sto også at handlingsregelen tillot regjeringen å bruke opptil fire prosent av oljefondet. Det skal selvsagt være fire prosent av avkastningen av fondet, og har blitt rettet.
