Året er 1939, og i Europa blåser det opp til krig.
Den tysk-jødiske marxisten Walter Benjamin befinner seg i Paris, og han ser med uro på det som foregår i hjemlandet Tyskland. Han har behov for å komme seg bort, men han mangler penger.
I den franske hovedstaden har Benjamin livnært seg som essayist og kritiker, men som fri intellektuell lever man sjelden på stor fot.
Imidlertid har han en bemidlet bekjentskapskrets i New York – et intellektuelt arbeidslag som går under navnet Frankfurterskolen – og som er samlet rundt institusjonen Institutt for sosialforskning.
Nå har han bedt dem om hjelp til å finansiere en dampskipsbillett til rundt 200 dollar, slik at han også kan komme seg over Atlanteren.
I juli 1939 kommer svaret fra kretsens udiskutable leder, Max Horkheimer.
Forespørselen om penger til en båtbillett kommer ubeleilig. Horkheimer har bestemt at Institutt for sosialforskning må stramme inn livreima, og han har beflittet seg på å kutte kostnader.
I sitt svar til Benjamin skriver han at så gjerne skulle stilt de nødvendige midler til rådighet. «Men dessverre er hendene mine bundet», heter det i brevet.
Horkheimer unnlater samtidig å fortelle at han bare én måned tidligere har satt av 50.000 dollar til eget forbruk.
Sannsynligvis får Walter Benjamin heller aldri vite at Frankfurterskolens trofaste velgjører Felix Weil like etterpå overfører 130.000 dollar til Institutt for sosialforskning.
Da tyske skaftestøvler inntar brosteinen i Paris sommeren 1940, har ikke Walter Benjamin mange alternativer. Han forsøker likevel å unnslippe sine brutale landsmenn.
Ferden går til havnebyen Marseilles og videre over til Spania, men i den katalanske grensebyen Portbou ser han ut til å miste motet. Av frykt for å bli utlevert til Gestapo tar han sitt eget liv – 48 år gammel.
– Amerikansk imperiebygging
Over dammen var livet enklere. I løpet av krigen utviklet Frankfurterskolen sin virksomhet og bygget opp det som skulle bli deres ubestridte merkevare: «kritisk teori».
Gjennom de neste tiårene skulle denne gruppa av tyske eksilanter opparbeide seg heltestatus blant akademikere over hele verden.
Nå har imidlertid den amerikanske filosofen Gabriel Rockhill kastet sine kritiske øyne på aktiviteten til dette intellektuelle arbeidslaget – også kjent som Frankfurterskolen.
I høst ga Rockhill ut boka «Who Paid the Pipers of Western Marxism?», som er blitt heftig debattert i sosiale medier i USA.
I boka gransker han teoriene til tenkere som Theodor W. Adorno, Max Horkheimer og Herbert Marcuse – og tolker dem i lys av historiske og materielle forhold.
– Frankfurterskolen ville aldri blitt det den er blitt til om det ikke var for at den ble en del av amerikansk imperiebygging, sier Rockhill på telefon fra Pennsylvania.
Jobbet for propagandabyråer
Frankfurterskolen hadde altså sitt utspring fra miljøet rundt Institutt for sosialforskning, som ble grunnlagt ved universitetet i Frankfurt i 1923. Filosofen Max Horkheimer ble raskt en lederskikkelse og trakk til seg kjente navn som Theodor W. Adorno, Herbert Marcuse, Erich Fromm og Leo Löwenthal.
De arbeidet i skjæringspunktet mellom filosofi og sosiologi – og hadde som regel skriftene til Karl Marx i sidesynet. Helt fra starten av ble miljøets aktiviteter finansiert av den tysk-argentinske rikmannssønnen Felix Weil.
Etter nazistenes maktovertakelse i 1933 måtte Frankfurterskolen forlate Tyskland. Etter først å ha vært i landflyktighet i Genève og Paris, finner de i 1934 en trygg havn i New York i 1934.
Her utvikles Frankfurterskolens teoretiske grunnlag ytterligere gjennom publikasjonen «Tidsskrift for sosialforskning». I USA dukker det også opp nye finansieringskilder – i tillegg til de rause donasjonene fra Felix Weil. Blant annet skulle stiftelsen The Rockefeller Foundation gjennom flere år bevilge betydelig beløp til de tyske nymarxistene.
Og det er nettopp slike pengestrømmer Gabriel Rockhill er opptatt av. Han konkluderer med at de økonomiske og materielle forholdene rundt Frankfurterskolens virksomhet i USA hadde enorm innflytelse på deres intellektuelle arbeid.
– Skal man forstå Frankfurterskolens historie, må man ikke bare se den i forhold til det amerikanske samfunnet, men også i lys av USAs imperialistiske ambisjoner, sier han.
I boka argumenterer Rockhill for at de tyske tenkerne oppnådde intellektuell berømmelse under oppsyn av det amerikanske statsapparatet – og med støtte fra landets økonomiske elite.
Han viser til at flere av Frankfurterskolens medlemmer arbeidet for Office of Strategic Services, som var en forløper for etterretningsorganisasjonen CIA. Enkelte jobbet også for statlige propagandabyråer som Office of War of Information og Voice of America.
Møtte åpne dører i USA
På den måten ble Frankfurterskolens medlemmer tett knyttet til det amerikanske maktapparatet i Washington, forteller Rockhill.
– Det at de arbeidet for amerikanske myndigheter på denne måten, førte til at de kunne sikre seg akademiske posisjoner ved ledende universiteter rundt om i landet. I tillegg knyttet de kontakter som skulle bli avgjørende for deres intellektuelle arbeid etter krigen.
De tyske teoretikerne hadde få problemer med å få fotfeste i amerikansk akademia. I samarbeid med Columbia-universitetet i New York fikk Max Horkheimer anledning til å puste nytt liv i Institutt for sosialforskning. Theodor W. Adorno ble på sin side hyret inn til et forskningsprosjekt om radiolytting ved Princeton-universitet.
– Dette viser at USA kunne tilby institusjonelle muligheter og sosial anerkjennelse for medlemmene av Frankfurterskolen.
Rockhill understreker at de gjorde som de selv ville og ikke var marionetter i hendene på amerikanske myndigheter.
– Samtidig kan vi slå fast at Frankfurterskolens teoretiske interesser ikke var i konflikt med den intellektuelle produksjonen som foregikk i USA.
Eksklusivt nabolag
Selv om Max Horkheimer ikke kunne avse 200 dollar til Walter Benjamins båtbillett, fant han likevel midler til å kjøpe en bungalow i fasjonable Pacific Palisades på USAs vestkyst.
Hit kom flere av Frankfurterskolens medlemmer i 1941, og her ble de del av et prominent fellesskap bestående av intellektuelle flyktninger fra Nazi-Tyskland. I nabolaget bodde forfatterne Thomas Mann, Bertolt Brecht og Lion Feuchtwanger. Det samme gjorde komponisten Arnold Schönberg og filmskaperen Fritz Lang.
Det kaliforniske klimaet var åpenbart stimulerende på Frankfurterskolens representanter. Det er her Max Horkheimer og Theodor W. Adorno skriver den berømte boka «Opplysningens dialektikk», hvor de blant annet presenterer sitt syn på kulturindustrien.
Adornos aforismesamling «Minima moralia» blir også til her, og det samme gjelder studien «The Authoritarian Personality» – som sprang ut av et sosiologisk forskningsprosjekt ved University of California.
Både «Opplysningens dialektikk» og «Minima moralia» inneholder kritikk av det moderne kapitalistiske samfunnet. Den moderne massekulturen får passet påskrevet og blir beskyldt for å forårsake politisk passivitet og produsere falske behov.
Det vises stadig til Karl Marx’ begrep om varens fetisjkarakter, som Adorno videreutvikler for å analysere samtidas forbrukermentalitet og konformitetskultur.
– Forstår ikke imperialismen
Det kan virke som om Gabriel Rockhill hopper bukk over de kritiske merknadene som Frankfurterskolens medlemmer anfører mot det amerikanske samfunnet de er en del av.
– Ignorerer du ikke det kritiske potensialet i tekstene til teoretikere som Adorno og Horkheimer?
– Det vil jeg ikke si. Snarere er kritikken av kulturindustrien er et godt eksempel på Adornos klassepolitikk. Hans prosjekt var å finne fram til former for borgerlig kunst som på magisk vis kunne redde oss fra massenes konsumkultur.
Rockhill forteller at han snarere forsøker å vise hvordan Adorno og Horkheimer selv inngår i det han kaller en «teori-industri» og at han forsøker å peke på blindsonene i deres tenkning.
– De har for eksempel ingen forståelse av imperialismen. Det å kritisere kulturen som blir pådyttet arbeiderklassen uten samtidig å gå til kritisk til verks mot den småborgerlige kulturen, er en behagelig posisjon.
Frankfurterskolens analyser av fascistiske og totalitære strømninger har høstet mye anerkjennelse, men heller ikke denne delen av den kritiske teorien finner noen resonans hos Rockhill.
«Adorno tok aldri selvkritikk for sine bidrag til CIAs antikommunistiske propaganda.»
— Gabriel Rockhill, filosof og forfatter
– Jeg vil snarere si disse analysene er underutviklet og har begrenset relevans. De sammenlikner for eksempel Stalin med Hitler og kommunismen med fascismen, sier Rockhill, som mener Adorno må ha glemt at det var Den røde armé som frigjorde konsentrasjonsleiren Auschwitz i 1945.
Rockhill, som har brukt store deler av sin karriere på å lese franske poststrukturalister, har åpenbart utviklet allergi mot sofistikerte og idiosynkratiske skrivemåter.
Theodor W. Adorno var kjent for å skrive i et akademisk og ugjennomtrengelig språk. Tekstene er ofte lastet med paradokser, dialektiske motsigelser og hyperbolske overdrivelser.
Her i Norge er det en rekke akademikere som har bygget sin professorale karriere på utlegninger og eksegeser av Adornos tekster.
Rockhill peker på at Adornos avanserte skrivemåte passet som hånd i hanske med den antikommunistiske propagandaen, som kom fra det amerikanske statsapparatet. Noe han mener er en av grunnene til at Frankfurterskolens kritiske teori ble tatt imot med åpne armer i USA.
– Skrivestilen til Adorno er i likhet med andre intellektuelle fra borgerskapet et uttrykk for hans klassebakgrunn og et forsøk på å opprettholde denne distinksjonen. Det er en effektiv måte å vise verden at man opererer på et høyere intellektuelt og språklig nivå enn den jevne arbeiderklassen.
Pleide omgang med CIA-agent
Rockhill mener den obskure prosaen springer ut av et ønske om å snu verden opp ned.
– Hos Adorno og Horkheimer er det ikke forskjell på Stalin og Hitler. Sosialismen er både terroristisk og diktatorisk. Imperialisme eksisterer ikke. Når man lanserer slike påstander, kan det være greit at de er skrevet i et vanskelig språk. På den måten blir det vanskelig å skyte den argumentene.
Etter andre verdenskrig flytter flere av Frankfurterskolens representanter tilbake til Tyskland, og Institutt for sosialforskning blir gjenetablert i Frankfurt.
Da skulle man kanskje tro at den amerikanske pengekrana ble avstengt, men slik var det ikke. Rockefeller-stiftelsen sto igjen klar med sjekkheftet og bevilget en startkapital på 440.000 tyske mark til Frankfurterskolens institutt.
USA bidro også på andre måter. For eksempel publiserte Adorno tekster i tidsskriftet «Der Monat», som ble finansiert av den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA.
Den tyske filosofen pleide også jevnlig kontakt med tidsskriftets grunnlegger og sjefredaktør Melvin Lasky, som ikke bare var en svoren antikommunist, men også CIA-agent, ifølge Rockhill.
– Så langt jeg kjenner til, tok Adorno aldri selvkritikk for sine bidrag til CIAs antikommunistiske propaganda. Og det gjorde heller ikke Horkheimer.
Et spørsmål om moral
Etter krigen var Max Horkheimer nemlig tilknyttet organisasjonen Congress for Cultural Freedom (CCF), som den britiske historikeren Frances Stonor Saunders har omtalt som «en kulturell utgave av Nato».
I boka «Who Paid the Piper? The CIA and the Cultural Cold War» (1999), dokumenterer Saunders hvordan den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA aktivt bidro til å understøtte kulturelle aktiviteter i Europa i etterkrigstida, og det sentrale organet for denne virksomheten var altså CCF.
Rockhill er åpen på at han står i gjeld til Saunders’ analyser, noe også tittelen på hans egen bok indikerer.
Han mener Frankfurterskolens fortolkning av marxismen passet som hånd i hanske med den amerikanske kulturimperialismen i etterkrigstida.
– Det at kulturkritikken er viktigere for Frankfurterskolen enn det å kritisere den politiske økonomien, er et godt eksempel på det.
Rockhill påpeker også at Frankfurterskolen fikk støtte fra USA i en periode da det amerikanske samfunnet var sterkt preget av «mccarthyisme».
– Er det sannsynlig at USAs myndigheter og landets økonomiske elite ville støttet marxistiske teorier som kunne bite fra seg og være en trussel mot deres imperialistiske interesser? spør Rockhill retorisk.
– Så du mener at vi helt enkelt bør avvise teoriene til Adorno og Horkheimer?
– Vi må i hvert fall være klar over at de har et svært begrenset nedslagsfelt.
Rockhill kan heller ikke tilgi at ledende skikkelser innen Frankfurterskolen bidro til Walter Benjamins sørgelige endelikt.
– Det at de lot Benjamin i stikken, til tross for at de hadde nok av penger til å få ham over til USA, forteller oss at vi også bør kaste et nytt blikk på deres moral.
