Man lytter til musikk for å kjenne igjen noe sant, uavhengig av språket det synges på, skriver Ketil Kinden Endresen.
En tidlig høstdag i Bergen i 2008 ringte det britiske musikkmagasinet NME meg på min Nokia 3310. Casiokids hadde nettopp gitt ut «Grønt lys i alle ledd» – omtalt som den første norskspråklige popsingelen utgitt i England – og de ønsket å lage en sak om oss og den svenske artisten Familjen. Vi var to artister som sang på hvert sitt morsmål, og eksempler på at det lokale også kunne ha internasjonal appell.
Allerede abonnent? Logg inn
Bat Records tok ingen hensyn.
Suno er den største plattformen for generativ KI i musikk, med over 100 millioner brukere. Det har gått to siden de ble saksøkt av Universal, Sony og Warner – de tre store plateselskapene – for å ha trent sin KI-modell på opphavsrettslig beskyttet musikk, stort sett rippet fra Youtube. I fjor høst brøt Warner ut og gjorde en lisensavtale, mens Universal og Sony så sent som forrige uke utvidet sine søksmål. Et annet mye omtalt søksmål er seieren som tyske Gema (tilsvarer Tono i Norge) vant i sommer, i en dom som fastslår at Suno har krenket opphavsretten gjennom ulisensiert bruk av musikk. Saken omhandlet en eldre modell (versjon 3) av Suno, som greide å generere nesten likelydende kopier av originallåter. Men hva skjer? Den 12. august kom nyheten om at verdens fjerde største musikkselskap BMG har inngått en global lisensavtale med Suno. Suno innfører (høyst nødvendige) begrensninger på hvor mange sanger brukerne kan laste opp på strømmetjenester, og de har i sine blogginnlegg begynt å poengtere at de vil samarbeide med bransjen og rettighetshavere.
Det folkemusikalske ved Edvard Grieg videreutvikles enda mer.