Overdramatisk

Helt siden den første traileren ble sluppet, har Kristoffer Borglis nyeste film, «The Drama», vært en stor snakkis. Premisset er som følger: Emma (Zendaya) og Charlie (Robert Pattinson) er forlovet og planlegger bryllupet sitt, men en uke før den store dagen kommer førstnevnte med en avsløring om sin fortid som setter alt på spill. Etter måneder med spekulasjoner om hva avsløringen er, kan publikum endelig se filmen på kino.

Vi møter et ungt, stilfullt par med vellykkede karrierer. Emma jobber i et forlag, Charlie er sjefkurator ved et kunstmuseum, de har et pent hjem i Boston fylt med kunst og litteratur.

Filmen hopper i tid, mellom parets første møte, ulike stadier i forholdet, og nåtida – en uke før bryllupet. Klippingen er rask og montasjeaktig. I én scene sitter Charlie og skriver tale sammen med forloveren Mike (Mamoudou Athie) og innrømmer at han har blandede følelser for Emmas latter – den er fin, men også, av og til, frastøtende. Filmen hopper umiddelbart til en montasje av latteren hennes fra ulike øyeblikk i forholdet. Man skjønner etter hvert at disse glimtene alltid er hentet fra Charlies sinn og gir hans perspektiv på Emma.

Under en middag med forloverne i dagene før bryllupet bestemmer gruppa seg for å dele det verste de noen gang har gjort. Når turen kommer til Emma, overrasker hun alle rundt bordet: som tenåring planla hun en voldshandling som kunne rammet mange, men trakk seg i siste liten. Avsløringen vender filmen på hodet. Charlie får gradvis et sammenbrudd ved tanken på at kvinnen han skal gifte seg med, kanskje er noe helt annet enn hva han har trodd. Forestillingene hans tar over, og de raske montasjene er ikke lenger minner, men fantasier – tempoet øker og bildene blir stadig mer intense, som et forsøk på å speile sammenbruddet innenfra.

Distributøren A24 har satset stort på «The Drama», som er markedsført som en romantisk komedie med to av Hollywoods mest ettertraktede skuespillere i hovedrollene. Filmen kan være morsom, om enn på en altfor bokstavelig måte for min smak, men romantisk er den sjelden. Sjangeren inngir en forventning om romantikk man dras inn i, og filmens endevending av denne premissen rommer en interessant problemstilling: hva gjør du når du plutselig blir tvunget til å se den du elsker i et nytt lys?

«Charlies forestillinger vender stadig tilbake til vold og sex»

Men fordi vi kun ser Emma gjennom Charlie, blir hun aldri egentlig en karakter vi får tilgang til. Derfor framstår det som om forholdet, for Charlie, i stor grad om handler ytre faktorer, ikke bare hennes utseende, men også hvordan hun og de som par framstår utad. Når avsløringen så lander, er det Mikes reaksjon Charlie forestiller seg først – altså hvordan det hele vil ta seg ut utenfra. I stedet for å forfølge spørsmålet om hva den uventede vendingen betyr for forholdet, kaster filmen seg over Charlies sammenbrudd – som Pattinson i og for seg spiller troverdig nevrotisk og panikkslagen.

Den ekstreme reaksjonen kommer til uttrykk gjennom filmens bærende grep: Charlies forestillinger. Men det er også her filmens sentrale problem ligger. Selv med et absurd og mørkt utgangspunkt klarer ikke Borgli å løfte materialet til et annet, mer komplekst plan. Charlies frykt for at han ikke kjenner kvinnen han skal gifte seg med, manifesterer seg på den mest bokstavelige måten: forestillingene hans vender stadig tilbake til vold og sex. På jobben ser han en fotobok med lettkledde kvinner som poserer med våpen og forestiller seg umiddelbart Emma i samme positur – gang på gang.

Sånn sett har «The Drama» de samme problemene som Borglis forrige film «Dream Scenario». Også den startet med et potent konsept: Rollen til Nicolas Cage som plutselig dukker opp i fremmede menneskers drømmer. Men når ideen fikk utfolde seg, viste drømmene seg å være overraskende endimensjonale, på tross av at drømmer ofte har vært blant det aller rikeste materialet en filmskaper eller kunstner kan ha. I begge filmene tolkes og visualiseres alt bokstavelig. Der premisset i «The Drama» kunne åpnet for nyanser, flere lag eller nye vinklinger, velger Borgli i stedet å vise karakterenes indre liv som forutsigbare og sjablongaktige. Lite overlates til forestillingsevnen.

Den mest interessante karakteren er kanskje Rachel, kona til Mike og forloveren til Emma, fantastisk spilt av Alana Haim. Hun ser ut til å ha et svakt moralsk kompass i nær sagt enhver setting – bortsett fra akkurat når det kommer til Emmas brutale nesten-handling. Det viser seg å handle om at hun selv har vært berørt av nettopp en slik handling Emma har vurdert å utføre. Gjennom Rachel åpner filmen et lite øyeblikks ettertanke: hva vi vurderer som rett og galt, handler oftere om personlige erfaringer enn om vanntette prinsipper. Hvor grensene går for hvilke synder vi kan tilgi og ikke, er heller ikke alltid konsekvent.

Borglis (og britiske Charlies) utenfra-blikk på det amerikanske samfunnet kunne vært et produktivt, analytisk utgangspunkt – en distanse som åpner for kritikk – men ender her som provokasjon for provokasjonens skyld. Borgli virker først og fremst opptatt av å få publikum til å synke i setet, gispe, le ubekvemt. «The Drama» har humor, men fungerer som lite mer enn overflatisk underholdning.