At høye drivstoffpriser skaper alvorlige konsekvenser for både bedrifter og enkeltpersoner, er det lett å ha forståelse for. Når regningene øker raskere enn lønna, må politikken reagere. Det jeg ikke forstår, er dette: At Stortinget på under 24 timer kan bli enige om å bruke milliarder for å dempe pumpeprisen samtidig som det samme Stortinget år etter år, periode etter periode, ikke klarer å samle seg om kraftfulle tiltak mot vedvarende barnefattigdom.
Reaksjonstiden avslører et politisk problem. Når staten kan reagere på ett døgn for én gruppe, men bruker tiår på en annen, sier det noe om hvem politikken faktisk er rigget for.
På ett døgn fant stortingsflertallet nesten sju milliarder kroner for å møte drivstoffopprøret. Samtidig vokser om lag 96.000 barn i Norge opp i familier med vedvarende lav inntekt. I Søndre Nordstrand alene gjelder det 1958 barn.
Disse barna har ventet i årevis. De har ventet gjennom regjeringsskifter, kriser og utredninger. De har ventet lenge uten at den politiske reaksjonen har vært i nærheten av å ha samme kraft, tempo eller ambisjonsnivå til å matche dieselbrølet. At barnefattigdom er en kompleks sak, kan ikke brukes som unnskyldning for politisk treghet.
Krisehjelp gis sjelden der levekårene er svakest, men der presset mot politikken er sterkest.
Dieselbrølet varsler nå at de ruller tungt inn mot Oslo og Stortinget. Traktorer, lastebiler og høye desibel skal gjøre seg vanskelig å overse. Til sammenligning så kommer ikke vedvarende barnefattigdommen inn mot Stortinget i kolonner.
Jeg ønsker meg et barnebrøl.
Barns sjanser til å lykkes i livet kan aldri komme bakerst i den politiske køen.
Når flertallet på Stortinget finner milliarder av kroner på ett døgn for å dempe misnøye knyttet til diesel, kan den også gjøre det for å bekjempe barnefattigdom. Spørsmålet er ikke om det er mulig, men om hvem politikken er villig til å prioritere. I Norge har vi ikke mangel på penger. Vi har mangel på politisk vilje.
