Den 24. januar gjorde Alex Pretti kroppen sin til et skjold. Noen føderale immigrasjonsagenter hadde dyttet en kvinne i bakken, og Pretti stilte seg mellom dem. Videoene av hendelsen viser at den 37 år gamle sykepleieren blir sprayet med pepperspray og overmannet av en håndfull agenter og selv lagt i bakken. Midt i basketaket trekker en agent et våpen og skyter ham. «Men han er jo allerede død, det er ikke noe mer der å drepe», tar jeg meg selv i å tenke da en annen agent også begynner å fylle kroppen hans med kuler.
«Takk Gud for patriotene i ICE», sa forsvarsminister Pete Hegseth i etterkant av drapet. Striden mellom føderale ICE- og CBP-agenter i Minneapolis og lokale demonstranter ble, som alle politiske hendelser i dagens USA, også til en kamp om kristne symboler. Mens det liberale katolske magasinet Commonweal kalte Pretti en martyr og mange prester sto i frontlinjen mot ICEs brutalisering, heiet kristennasjonalister på deportasjonene som et ledd i deres plan for et kristent og hvitt USA. Turning Point USA, organisasjonen til Charlie Kirk, som selv ble utpekt til martyr da han ble drept i Utah, kritiserte Trump-administrasjonen for ikke å være aggressive nok.
Kan hende er det en yrkesskade fra å være teolog, men det er noe ved bildene av Pretti – hans slanke kropp, skjegget og den tynne haken – som minner meg om et maleri av den tyske renessansemaleren Hans Holbein den yngre. «Den døde Kristus» avbilder Jesus i graven, gusten og livløs, med åpne sår på hendene og i siden. Han er frastøtende, rett og slett stygg. Det finnes ingenting å hente i den kroppen, det finnes ikke det minste spor av hverken det levende eller det guddommelige der, Jesus fremstår ikke som en martyr engang. Dostojevskij skal ha blitt rystet da han først så bildet i kunstmuseet i Basel, og i «Idioten» får han prins Mysjkin til å si at «et slikt bilde kan få troen til å briste».
Pretti ble drept i basketaket mellom radikalt ulike visjoner for Amerika. Den amerikanske sosiologen James Davison Hunter hevder at USAs demokratiske krise kommer av at landet ikke lenger har kulturelle ressurser til å håndtere splittelsene i samfunnet. Historisk sett var den demokratiske solidariteten forankret i en skjør syntese mellom kristendommen og en republikanisme som stammer fra opplysningstiden. Disse tradisjonene kunne selvfølgelig være vanskelige å forene, og de var langt fra perfekte. Men fordi begge hevdet at det finnes noe som forplikter alle mennesker, på tvers av identitet og status, har de vært avgjørende når landet skulle bearbeide sine indre motsetninger. Denne syntesen er etter alt å dømme tapt.
Overbevisningen om at politikken kan forankres i noe som angår alle mennesker, at den kan være noe mer enn et våpen for konkurrende fraksjoner, har mistet sin selvfølgelighet. Den nyeste demokratirapporten til V-Dem viser at det liberale demokratiet er i sterk tilbakegang over hele verden. Det gjelder særlig USA, som nå autokratiseres raskere enn russisk demokrati gjorde under Putin. Dette institusjonelle forfallet skjer i en tid der vi er i ferd med å miste de universelle ambisjonene i politikken. Siden opplysningstiden har progressive og liberale tradisjoner forsøkt å legitimere demokratiet i en menneskelig solidaritet som går ut over forpliktelsen til nasjonen eller det nære fellesskapet. Denne universalismen er nå utfordret, på begge sider av det politiske spekteret, av identitetspolitikk og en vending til det partikulære. Faren er at politikken blir kun et skjold for våre egne interesser.
Selv om det er vanskelig å innrømme, tror jeg at liberaldemokratiet selv – dets tendens til eliteproduksjon, dets skeivfordeling av makt og penger, og ikke minst dets erodering av kollektive prosjekter – må ta noe av skylden for fremveksten av dagens reaksjonære bevegelser. Det gjør at de av oss som ønsker å bevare det liberale demokratiet, lett drives fra skanse til skanse, samtidig som vi holdes ansvarlige for alt som er galt med dagens samfunn. Hvis den politiske venstresiden har én ting å bidra med i dag, må det være å insistere på at politisk universalisme er noe mer enn ideologi for en liberal elite som tjener sine egne interesser.
Alle universelle politiske visjoner bygger på en idealisering. Å hevde at alle mennesker er like, er for eksempel ikke bare å fremsette en overbevisning, men også en påstand som tilbakevises av en faktisk verden der ulikhet og undertrykkelse er det normale. De moderne politiske tradisjonene forsøkte å forankre slike universelle vyer i historien, i klasseanalysen eller – som nylig avdøde Jürgen Habermas – i fornuften selv.
Kanskje var det en sofistikert form for drømmetenkning å tro at vi kan oppnå det perspektivet som kan forene oss alle. Det er like fullt nødvendig å prøve. For enhver universell aspirasjon forutsetter en evne til å forestille seg en annen verden enn den vi umiddelbart oppfatter. Det fordrer en tro på at det finnes dypere forbindelser mellom mennesker enn de vi selv kan sette ord på.
«Kristne har alltid trodd at her, ved denne råtne kroppen, finnes en kraft som kan forandre verden»
I boken «Radikal universalisme», som snart kommer ut i norsk oversettelse, hevder den israelsk-tyske filosofen Omri Boehm at opphavet til opplysningstidens radikale likhetsvisjon egentlig stammer fra monoteismens forbud mot avgudsdyrkelse. Det som kan begrunne en politisk universalisme, er ikke en bestemt visjon, men selve kritikken av alle mislykkede forsøk på å streve etter det universelle. Boehm hevder at vi ikke engang bør følge budene til «vår egen» Gud hvis vi oppdager at de egentlig bare bekrefter våre interesser eller spesielle identitet.
Som teolog tenker jeg på forbudet mot avgudsdyrkelse når jeg ser den Jesus som forkynnes av USAs forsvarsminister: en hellig kriger som trekker sverdet mot sine fiender. Det fremstår for meg som en monstrøsitet, en destruktiv forvrenging av den kristne troen. Det er ikke tilfeldig at den samme skikkelsen dukker opp i Russland, der russisk-ortodokse ledere helliggjør Putins krigføring mot Ukraina. Begge er avguder som fremst av alt bekrefter makthavernes interesser og legitimerer deres voldsbruk.
Kristne har alltid formet Gud i sitt bilde. I fortellingen om den sterke seierherren Jesus skildres påskehendelsen som et tragisk drama som får en overraskende vending i siste akt, der Jesus reises opp av den sterke Gud. Utallige ganger har denne fortellingen blitt brukt som et argument for kristen overmakt. Som forsvarsminister Hegseth skriver i sin bok «American Crusade»: «Jesus var en åndelig kriger; men ett tusen år etter hans korsfestelse måtte hans etterfølgere ta til sverdet for å forsvare sine familier og sin rett til å tilbe ham i frihet og fred.»
Fortellingene om Jesus i evangeliene befordrer imidlertid også en annen, mindre selvforherligende tolkning, nemlig at menneskene som faktisk fikk se det sanne Guds bilde – Jesus selv – responderte med å drepe ham. Det er kanskje derfor Holbeins maleri var så sterkt for en troende som Dostojevskij: Det antyder at korset, altså drapet på Jesus, er en dom over kristnes avgudsbilder. Maleriet simpelthen nekter alle troende å trøste seg i tanken om at beretningen om Jesu’ død og oppstandelse er en ren seiersfortelling, og at «vi» tross alt vinner til slutt. I Holbeins maleri blir den døde Jesus i stedet et speil, og i det speilet avsløres menneskets evne til vold. Korset blir stedet alle religiøse og politiske visjoner går for å dø.
Holbeins maleri avslører kristnes behov for å slå politisk eller religiøs mynt på Jesus. Men det kan også være en invitasjon til å lese korset som en fortelling om hvordan hele den menneskelige tragedien, alle våre mislykkede forsøk på å leve i en dypere solidaritet med hverandre, paradoksalt nok blir et sted der Guds kjærlighet kommer til uttrykk. Kristne har alltid trodd at det nettopp her, ved denne råtne kroppen, gjennomboret av jern, finnes en kraft som ikke kan ses, men likevel kan forandre verden.
Det handler ikke om en ny forestilling eller et nytt ideal, men om noe som innbilder seg selv i oss. Det er troen på at et universelt fellesskap kan oppstå nøyaktig der vi har mistet håpet. Selv når vi har tapt alle våre visjoner om en bredere solidaritet, selv når vi ikke klarer å formulere en idé om et mer rettferdig samfunn, finnes det en dypere solidaritet som kan forme seg i oss, mer enn vi selv former den.
Kanskje var det dette demonstrantene i Minnesota visste – at solidaritet er mulig, selv når man mangler en felles idé.
«Hvis motstanden i Minnesota har en overordnet ideologi, kan den kalles neighborism – en forpliktelse til å forsvare dem man har rundt seg, uansett hvem de er eller hvor de kommer fra», skrev journalisten Adam Serwer. Selv da ICE hadde lagt Pretti i bakken, visste folk i Minnesota at det er mulig å forestille seg en annen verden, at det er mulig å elske dem som ikke likner oss selv. Serwer hevder at dette er en dypt kristen tanke, til tross for at den er forhatt av noen av landets mektigste kristne eliter.
Jeg vet ikke om kristendommen vil kunne bidra til å løse den dype krisen USA nå står i. Mens den unge Texas-politikeren James Talarico i dag forsøker å mobilisere Jesus i sitt venstrepopulistiske prosjekt, mens prestene i Minnesota gjør ikkevoldelig motstand mot MAGA-kristendommen, og mens pave Leo advarer mot den voldelige mobiliseringen av troen, gjenstår det å se om kristne klarer å vise at troen er noe mer enn en kamp for egne interesser. Men den radikale påstanden i den kristne troen er at akkurat der våre visjoner går for å dø, kan et nytt liv komme inn i verden. Det er alltid en bredere solidaritet å finne, selv når vi har mistet makten og ordene til å si hva som binder oss sammen.
