Påsken er alltid et godt påskudd til å skrive om undre, selv for oss som ikke tror på dem. En av de teologiske knutene er hvor bokstavelig man skal ta mirakler og undre. Kan de som strider mot åpenbare biologiske kjensgjerninger tolkes metaforisk; som oppstandelse fra de døde eller jomfrufødsel? Det finnes jo eksempler på skinndøde som har våknet til live, så det kan være et smutthull der, men det er da ikke noe egentlig under. Jomfrufødsel kan trygt utelukkes – hos mennesket. Men jomfrufødsel som sådan er ikke noe under. Hovedregelen er kjønnet formering, men det er ikke så uvanlig blant enklere organismer og planter, og forekommer sporadisk selv hos enkelte krypdyr.
Det egentlige mysteriet her er ikke jomfrufødsel, men hvorfor ikke alle organismer formerer seg ukjønnet. Ved å slippe å kaste bort energi på å produsere hanner, kunne bestanden hatt dobbelt så mange ressurser til rådighet. Hos mer avanserte dyr kan vi hanner på en god dag tenke at vi i alle fall gjør litt nytte for oss, og at det er en fordel for avkommet at vi også finnes for å bringe mat til hulen, men dette er slett ikke opplagt hos enklere dyr eller planter. Et av biologiens store spørsmål er derfor hvorfor finnes hannen? Ja, hva skal vi med kjønn?
Dyr og planter som formerer seg ukjønnet, kloner altså seg selv. Avkommet er en genetisk kopi av moren. I forskningen har dette mange fordeler, ikke minst kan vi gjøre tester på genetisk like individer og da vet vi at det er effektene av testbetingelsene som gir utslag, ikke tilfeldig genetisk variasjon. Min egen favoritt her er det lille, planktoniske krepsdyret daphnia. Her er bare mødre og døtre som er genetisk identiske. En annen forsøksorganisme er de små hjuldyrene som også har kvittet seg med hannene. Men verken daphnia, hjuldyrene eller de fleste andre organismer som kloner seg har gitt helt avkall på hanner. Når forholdene blir vanskelige, dannes hanner. Ikke for å redde kvinner og barn, men for å befrukte det som skal bli til hvileegg som kan klekkes ved gunstigere tider. Poenget er ikke at ikke hunnene selv kunnet ordnet disse hvileeggene, nei, poenget er å skape genetisk variasjon. Under befruktning skjer en rekombinasjon, gener fra mor og far stokkes, og ny variasjon oppstår. Denne variasjonen er viktig for immunforsvaret, og den sørger også for tilpasning til endrede miljøforhold. Uten variasjon, ingen evolusjon.
«Jomfrufødsel som sådan er ikke noe under»
Sex har ikke primært utviklet seg for gledens skyld, lysten og gleden er sekundær, og grunnen til at evolusjonen har utstyrt oss med belønningsmekanismer for å premiere kjønnet formering, er nettopp denne genetisk variasjon. Det kan høstes en kortsiktig gevinst av å kvitte seg med hanner, men den vil overskygges av de langsiktige kostnadene. Sex er en livsforsikring, men det finnes arter av daphnier, hjuldyr og planter, spesielt i ekstreme miljøer, som synes å ha gitt fullstendig avkall på kjønnet formering. En studie hevdet at noen av disse hjuldyrene ga avkall på hanner for titalls millioner av år tilbake: «50 million years without sex», som det ble referert til i enkelte tidsskrifter. Noen hevder også at det dreier seg om 80 millioner år, men 50 eller 80 virker som en prosaisk forskjell. De har funnet sine egne veier å stokke om på arvematerialet uten å gå omveien om sex, de er en evolusjonær skandale, som den kjente biologen John Maynard Smith uttrykte det med et glimt i øyet.
Forplantningens veier er uransakelige; alt fra sikadens 17 år lange ventetid som larve nede i jorda før det eksploderer i et vilt og kortvarig paringsparty, til marulkens ekstreme kjønnsdimorfisme, der hannen er redusert til en parasittisk miniatyr som er vokst fast i hunnen, til løvenes ufattelige kopuleringspraksis (opptil fire ganger i timen, tre døgn i strekk …), kjønnsbytter og jomfrufødsler. Finnes en mulighet, så er den tatt i bruk av noen. Livet har like mange løsninger for slektens videreføring som det har innen struktur og metabolisme, og stort sett er to kjønn involvert, men altså ikke alltid.
Selv om det teoretisk sett er fullt mulig å kvitte seg med hannkjønnet også hos mennesket, så er trøsten at vi enn så lenge gjør nytte for oss (kanskje litt glede også) ved å bidra til genetisk variasjon og forhåpentligvis noe positivt – både for barna og samfunnet.
