De iranske universitetene åpnet igjen 21. februar, noen uker etter de store protestene og den påfølgende undertrykkelsen der tusenvis ble drept i gatene. Dette sammenfalt med markeringer av chehlum – minnemarkeringer som holdes 40 dager etter et dødsfall – for drepte studenter. Mange steder ble dette en ny gnist for protester mot regimet. Voldsmenn fra regimet, inkludert paramilitære bøller, forsøkte å undertrykke også disse protestene. Men studenter og elever lot seg ikke bringe til taushet.
Hva var det som gjorde slutt på denne runden med folkelige demonstrasjoner? Israelske og amerikanske bomber, raketter og droner.
De som protesterer, er nå fanget mellom et stadig mer militarisert regime på den ene siden, og massiv vold fra statsmakter som åpent viser sin forakt for alle aspekter av internasjonal humanitær rett på den andre siden. Den militære logikken reduserer kompleksiteten i samfunnskonflikter til voldens dualitet: ødelegg eller bli ødelagt. Som den svensk-iranske forfatteren og kritikeren Shora Esmailian uttrykker det i en historisk forankret analyse i tidsskriftet Clarté: «Når bombene faller, blir alt annet stille».
Det iranske folket har naturligvis ikke ett felles standpunkt. Men det som kunne ha vært politiske meningsforskjeller og interessemotsetninger, trekkes nå ned i en geopolitisk malstrøm. De avgjørende aktørene blir da stater med militære ressurser. Da er det umulig å forholde seg til det som skjer uten å analysere disse aktørenes mål og handlinger.
Gjennom tåken av Trump-regimets uttalelser – marinert i stormannsgale vrangforestillinger og performativ maskulinitet – kan de fleste skimte at dette er Israels krig. Det som materialiserer seg på bakken er de israelske ledernes visjon om et Midtøsten der ingen andre land kan være en uavhengig aktør. Ikke bare militært, men også politisk, økonomisk og vitenskapelig.
«Gjennom smiger og hurtighet har Netanyahu endelig fått USA med på å sette Midtøsten i brann»
Angrepet på Iran kan ikke skilles fra det som nå skjer i Libanon, der broer sprenges, hele landsbyer legges i ruiner og attentater utføres over hele landet. Fremfor alt kan det ikke skilles fra folkemordet i Gaza, som nå finner sted parallelt med en voldsom opptrapping av fordrivelsen av folk på den okkuperte Vestbredden.
Den grenseløse ideen om at egen sikkerhet skal bygges på å ødelegge levekårene til potensielle konkurrenter, har gradvis blitt etablert som statsdoktrine av den israelske høyresida under ledelse av Benjamin Netanyahu. Det handler om rå militærmakt, men også massiv overvåking, påvirkningsoperasjoner via tradisjonelle og sosiale medier, og et spesielt forhold til den overlegne globale militærmakten USA. Gjennom smiger og hurtighet har Netanyahu endelig fått USA med på å sette Midtøsten i brann. Nå må den svekkede supermakten forsøke å omsette sin militære makt til fortsatt politisk og økonomisk kontroll over den fossile verdensøkonomiens mørke hjerte. Ingen kan si hvordan det vil ende.
Men vi vet allerede at den israelske doktrinen har hatt konsekvenser langt utenfor nabolaget. Den demonstrative overskridelsen av de humanitære grensene i Gaza fremskyndet oppløsningen av etterkrigstidens strukturer som var skapt for å skape en motvekt til den statlige voldskapitalen som det eneste organiserende prinsippet i forholdet mellom land og folk. Med angrepskrigen mot Iran beveger vi oss gjennom ruinene av dette byggverket – et ukjent og farlig terreng.
I en artikkel i The Guardian skriver Avner Gvaryahu, Oxford-forsker og inntil nylig leder for den israelske organisasjonen Breaking the Silence, om bruken av KI for å avgjøre hvem som skal drepes i krig. Han viser hvordan det israelske militærets metoder for å velge ut og angripe mål, basert på atferdsmønstre snarere enn på konstaterte trusler, er blitt overført til KI-modeller. Nå gir de resultater på slagmarken. Da USA på Iran-krigens første dag angrep en jenteskole i byen Minab og drepte rundt 180 mennesker, de fleste av dem barn, var det nesten helt sikkert et resultat av en slik KI-basert prosess. Gvaryahu er klar: «Gaza var laboratoriet. Minab er markedet.»
Vår verden henger sammen, ikke bare gjennom prisen på den oljen som må passere Hormuzstredet. Når tap av nasjonal suverenitet kan bety at noen langt borte i et annet land kan bestemme at en politisk leder skal myrdes, et kraftverk bombes eller evakuering av et helt område beordres, forvrenges både forståelsen av menneskeverdet og mulighetene for politisk endring.
Israel og USA har bombet tusenvis av mål i Iran. Ett av dem er deler av Teheran-universitetet. Begrunnelsen er en «kobling» til Irans atomprogram. I Gaza ødela Israel alle universitetene, og ingen av delene vil styrke palestinernes eller iranernes evne til å frigjøre seg fra intern undertrykkelse og bygge en bedre fremtid. Som Esmailian skriver: Iranerne kunne hatt «en mulighet til å riste av seg tyrannene og gå inn i det nye [persiske] året og puste inn vårens vinder. I stedet er de tvunget til å leve under gangsterimperialismens prosjektiler, der ingen får luft. Verken palestinere, libanesere eller iranere.»
