Han sitter på nest bakerste rad i bussen. Han sitter på setet mot midtgangen og blokkerer slik tilgangen til setet ved siden av ham. På seteraden foran seg har han hengt paraplyen sin. Slik opptar han fire seter på en overfylt buss.
Allerede abonnent? Logg inn
Jeg vet nok når jeg ser gliset hennes og blir bedt om å gjette hva hun har fått på skolen …?! Et kort øyeblikk spinner hjernen ut av kontroll og tenker at det kanskje er armbåndet som tragisk ble borte, eller den blå T-skjorta eller kanskje, bare kanskje, den helt nye drikkeflaska som forsvant før sommeren, men hvem er det jeg prøver å lure. Han er her igjen. Klassebamsen Julius. Han egler seg inn som en innpåsliten nachspielgjest og skal være med på alle aktiviteter, og hvis det ikke er planlagt noen aktiviteter, sørger Julius for at det blir det. Julius skal nemlig avfotograferes og danderes på ulike steder som på henslengt, men humørfylt vis viser at vi er en aktiv og morsom familie, og ikke f.eks. en gjeng som bruker en solfylt lørdag til å råtne under et pledd. Ikke at vi er følsomme for sosialt press (og vi skulle på blåbærtur uansett)! Det er bare veldig slitsomt å ikke ha noe å loggføre i Julius-boka, som foreløpig ligger i sekken og er glemt, noe den vil være til litt over leggetid på søndag. Selve Julius er imidlertid ikke lett å glemme. Han liker å være festens midtpunkt og skal ha mye oppmerksomhet, noe han viser ved å gni den vagt klissete pelsen sin i trynet til folk og lage høye apelyder inne på bussen. Julius skaper kaos i kosedyrgjengen, der telenovela-verdige mikrodramaer utspiller seg. Siden sist har han også utviklet en høy, skjærende stemme og en tendens til å synge egenkomponerte sanger på repeat.
donderdagFra uteserveringen til en kafé som serverte en lunsj av friterte ansjos og fritert aubergine, så vi en ulykke skje i sakte film. En eldre mann subbet fredelig forbi og glemte å løfte foten høyt nok opp på en fortauskant. Balansen sviktet. Uendelig sakte tippet den store kroppen over. Det så ut som om det skulle gå bra likevel – det var fortsatt mye tid å ta seg for – men nei, der datt han, rett ned i bakken, uten en lyd. Umiddelbart var det folk rundt, heldigvis – kvinner i udefinerbar alder og noen eldre menn. De flokket seg rundt den falne, som så ut til å være ved bevissthet, herregud.
donderdagDet leses gamle barnebøker for tida, nærmere bestemt mine gamle, nederlandske barnebøker. Det viser seg som vanlig at hukommelsen min ikke duger til noe. Formative opplevelser viser seg å være en bisetning, mens jeg har glemt hele plottlinjer eller, som i tilfellet med «Tante Patent», en hel kulturkritikk. «Tante Patent» er en liten bok av Annie M.G. Schmidt, Nederlands ubestridte barnebokdronning. Forsida viser en tegning av en vill figur i lendeklede og med hornet hjelm, og en pen, lilla dame. Dette er tante Patent.
donderdag