En lærer gir en elev en klem. En sykepleier setter seg ned og lytter litt ekstra. En helsefagarbeider tilbyr dusj på en søndag, selv om vedtaket sier mandag.
Det som tidligere ble sett på som omsorg, kan i dag utløse avviksmelding eller påtale.
Allerede abonnent? Logg inn
Som sekretariat for Billedkunstnernes stipendkomité må Norske Billedkunstnere (NBK) tilbakevise påstander fra Ingerid Jordal i Klassekampen 20. mars om kameraderi og ønskelig hemmelighold av begrunnelser for avslag. Debatten om stipendene er viktig, men den må bygge på hvordan systemet faktisk fungerer – ikke på antakelser om et lukket nettverk. Stipendordningen for billedkunstnere baserer seg på fagfellevurdering. Profesjonelle kunstnere vurderer andre kunstnere, fordi kvalitet vurderes best av dem med relevant kompetanse. Vi er samtidig klar over at kunstfeltet i Norge er lite, og at mange kjenner hverandre. Derfor er habilitet en sentral del av komiteenes arbeid. Medlemmer av stipendkomiteene fratrer behandlingen dersom de har nære faglige eller personlige relasjoner til en søker.
Geir Egil BergjordDet blir for dumt når forsvarsminister Tore O. Sandvik ikke kan svare Stortinget om Etterretningstjenesten bidrar til amerikansk krigføring i Iran, direkte eller indirekte, etter skriftlig spørsmål fra Ingrid Fiskaa (SV). Tore Sandvik skrev i sitt svar at «offentlighet om konkrete sider med etterretningssamarbeid med andre land kan skade tillitsforholdet i forhold til andre land.» Men det er jo en indirekte bekreftelse på at Etterretningstjenesten bidrar i amerikansk krigføring i Iran. Hadde Etterretningstjenesten ikke støttet krigføringen, kunne Sandvik avvist at Etterretningstjenesten er involvert. Andre ganger er det ikke så viktig med hemmelighold. I februar opplyste Jonas Gahr Støre i Stortinget at samarbeidet med USA om overvåking av atomvåpen på Kolahalvøya er forsterket det siste året. Her får altså Stortinget og offentligheten opplysninger om konkrete sider ved et etterretningssamarbeid med et annet land – i dette tilfellet også USA. Det kan virke som om spørsmålet om det skal være hemmelighold om Etterretningstjenestens samarbeid med andre land eller ikke, avhenger om det er tjenlig politisk eller ei. Som kjent skal Norge offisielt ikke ha noe med Iran-krigen å gjøre. Naturligvis har Etterretningstjenesten en kobling til amerikansk krigføring i Iran, som i tidligere kriger i Midtøsten, for eksempel i Gulfkrigen i 1990–1991.
Bård WormdalPer Bjørn Foros skriver innsiktsfullt om behovet for «økoglede» i en krisetid (24. mars). Mens jeg leser hans kommentar, sitter jeg hjemme og soner en femti dagers fengselsstraff med fotlenke for den fredelige, men forstyrrende aksjonen ved Monolitten som Foros trekker frem. Foros beskriver aktivismen mer som et psykologisk symptom på klimaangst enn som et politisk verktøy. Men å kaste maling på Monolitten handlet ikke om å finne «mening» eller «motivasjon». Det var ingen desperat handling utløst av angst, men et bevisst, strategisk valg for å rette søkelyset mot et systemisk problem: Fossilmakta i Norge. Problemet ligger hos en privilegert elite som er fanget i en avhengighet av økonomisk vekst og politisk kontroll. Klimakrisen er en konsekvens av bedrifters grådighet og demokratisk svikt.
Anne Klenge