Riksantikvar Hanna Geiran skryter av den nye hjemmedrakten til det norske herrelandslaget i fotball fordi den bærer et Urnes-inspirert mønster. Brage Arctander Dingsøyr skriver at bortedrakten «virker å være inspirert av et av rikets største eksportprodukt, nemlig olja», samt at den ser litt «rar» ut. Merkevareleder i NFF, Jan Ove Nystuen, har uttalt seg om designene på hjemmedrakten og bortedrakten:
«Drakten bringer tilbake det norske flagget tydelig og stolt plassert midt på brystet, med mønster fra Urnes stavkirke. Et uttrykk som kombinerer et beskjedent formspråk med en moderne, trygg og selvsikker stil – akkurat som folket i dette stolte landet». Nystuen stopper ikke der: «Drakten er nedstrippet til det helt essensielle, brutalt og fryktinngytende med en identitet som handler om ren, nådeløs angrepsvilje. Designet har et gjennomført sort uttrykk, kombinert med viking‑inspirerte mønstre på ermer og strømper. Et uttrykk som både er rått, kompromissløst og umiskjennelig norsk, forteller Nystuen.»
Hva er hensikten? Jo, «å få Norge til å skille seg ut på verdens største scene» og «å inspirere de kommende generasjoner av spillere til å være modige, fryktløse og uten hemninger». Slike fantasier fremmer altså en talsperson fra NFF om hva som utspiller seg på en fotballbane. Hadde det handlet om MMA eller en grafisk vikingfilm kunne man forstått det. Men her plasserer han hele det norske landslaget inn i en moderne myte om hva vikinger – og korsfarere – var. I en tid hvor kristennasjonalistisk ekstremisme er i fremvekst internasjonalt, etter en bølge med vikingentusiasme i populærkulturens brede lag, er det grunn til å tenke seg om en ekstra gang.
Runeinspirerte bokstaver og tall; det norske flagget på brystet – i hengende posisjon ligner det en korsfarerdrakt; Urnes-designet, som er fra tiden med det norske religionsskiftet; den helsvarte bortedrakten. Alt bæres av muskuløse mannskropper. Det er kombinasjonen av draktens elementer, særlig med den hypermaskulinistiske idealiseringen av fotballandslaget, som er uheldig, og typisk for nynazistiske og fascistiske symbolspråk.
«Hadde det handlet om MMA eller en vikingfilm kunne man forstått det»
Selv overfladiske undersøkelser av nazistisk og nynazistisk symbolikk kan avsløre at kombinasjonen var og forblir yndet i slike miljøer. Når bortedrakten bokstavelig talt er en svartskjorte med rune-aktige bokstaver og tall, undrer jeg meg over at det ikke ringer en bjelle.
Fotball kan godt beskrives, som Nystuen gjør, som «verdens største scene». Forskning har vist at idrett tilbyr fora hvor politisk nøytralitet tas så for gitt at det kan ha en normaliserende effekt. I utvidelsen av dette kan nasjonalisme forkles og unnskyldes som idrettspatriotisme – og få en legitimerende virkning.
Sammenligner vi med alpinlandslagets drakter i 2017, med en langt mer beskjeden norrøninspirasjon, kan man observere at norske mediehus var langt mer (kanskje i overkant) bevisste på slikt. Følgelig høstet drakten da (om enn noe upresist formulert) kritikk.
Jeg anklager ikke Nystuen, NFF, det norske landslaget eller deres draktdesignere for å fremvise høyreekstreme sympatier. Saken er hvordan man kan forvente at draktene kan tolkes i de internasjonale kontekstene VM utspiller seg i – og hva det vil signalisere, nettopp til kommende generasjoner, både på og av fotballbanen.
I en tid hvor høyreekstremisme og hypermaskulinisme vinner frem internasjonalt, risikerer draktene å fremstille Norge som privilegert uvitende, likegyldige – eller verre – sympatisk innstilt til slike ideologier.
