Konsert

Antydninger

Bent Sørensens pasjonsmusikk inspirerer til undring.

Magnus Andersson
ETERISK: Kirkemusikkfestivalen snuser på fremtid og fortid. Foto: Bård GundersenETERISK: Kirkemusikkfestivalen snuser på fremtid og fortid. Foto: Bård Gundersen

Bent Sørensen

Johannespasjonen

Theatre of Voices, Ensemble Allegria, Christian Eggen (dirigent)

Oslo Internasjonale ­Kirkemusikkfestival

Oslo Domkirke, 20. mars

Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival fortsetter å forme fremtidens musikk, igjen ved å bestille verk fra danskenes store komponist Bent Sørensen. I mars 2025 ble første del av Johannespasjonen fremført under Kirkemusikkfestivalen, og forrige fredag ble hele verket spilt i sammenheng, som betød urfremføring av del 2.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.