Det er i demokratiske kriser, i situasjoner der det står i fare for å glippe, at de normene og spillereglene vi vedkjenner oss og setter vår lit til, blir ekstra tydelige. Både avsløringen av Epstein-filene og de folkelige protestene mot ICE i Minnesota peker til betydningen av å kunne dokumentere for å kunne etablere tilstrekkelig enighet om de faktiske begivenhetene.
I første omgang handler det om selve dokumentasjonen. Dernest handler det om at det som etableres som virkelig, reelt og sant skal kunne få betydning og telle: Som bevis i retten, men også som realitet i politikken, der politikere kan ta og blir avkrevd svar og ansvar. Vi har underspilt denne siden ved det politiske, demokratiske arbeidet: Kravet til og betydningen av autentisitet forstått som troverdighet og feste i realiteter.
Demokratiet er grunnet i møysommelig skrive- og dokumentarbeid. Vi feirer introduksjonen av parlamentarismen i 1884, der regjeringen heretter skal utgå av et flertall på Stortinget. Men forut for parlamentarismen kom en annen helt sentral begivenhet som er lett å overse, men som bidro til å plassere Stortinget i kjernen av det nasjonale politiske livet: Fra og med 1857 ble det utgitt stenografiske referater fra møtene i Stortinget.
Dette er det dokumentapparatet vi kjenner under navnet Stortingstidende: Et helt korps av stenografer noterte ord for ord det som ble ytret på tinget. På den måten kunne det som skjedde bivånes, ikke bare fra galleriet, men også av dem utenfor tinget og som ikke selv var til stede: Slik at også de i periferien kunne nås av ordene, slik stortingsrepresentanten Søren Jaabæk resonnerte (som riktignok synes all denne transkriberingen og alle ordene i Stortinget ble for mange og dermed for kostbare, tid er penger, som han mente).
Kombinasjonen av den skriveteknologien vi kjenner som transkribering og offentliggjøring gjennom publisering, bidro til å etablere Stortinget som en reell, autentisk demokratisk-politisk arena. Se med dine egne øyne hva som skjer, for å parafrasere det de fredelige protestene i Minnesota krever, nå med mobilkameraet som etterrettelighetsteknologi.
Å bygge et troverdig saksgrunnlag er en grunnleggende norm i demokratiet. Det har ulike former for skriveteknologier bidratt til. Parallelt med å bevitne og dokumentere, går selvsagt mulighetene til å skape og påvirke. Da fattige fiskere i Finnmark gjorde opprør mot den industrielle hvalfangsten som de mente ødela deres fiske, samlet de seg og tok i bruk datidens hypermoderne skriveteknologi, nemlig telegrafen. Med telegrammet som verktøy, landet klagene lynraskt på regjeringens bord. De krevde at kyndige observatører måtte undersøke saken og etablere hva som var sammenhengen mellom den storstilte fangsten av hval og det dårlige loddefisket.
Da fiskerne samlet seg til massemøter og mobiliserte til underskriftskampanjer, kom imidlertid protestene: Skulle virkelig disse signaturene telle til noe? Var ikke dette bare «etterplapring», der fattige fiskere som ikke selv verken hadde stemmerett eller utdanning bare gjentok hva andre hadde fortalt dem at de skulle mene?
Det ble reist tvil om fiskernes uttrykte mening og den opinionen som de bar fram, var reell og egentlig og grunnet i dem selv. Hadde de som selv ikke hadde demokratiske rettigheter, kyndighet til å ha sin egen mening? Var ikke det de uttrykte bare et resultat av agitasjon, at noen urettmessig hadde oppildnet dem?
«Da fattige fiskere i Finnmark gjorde opprør, samlet de seg og tok i bruk datidens hypermoderne skriveteknologi, nemlig telegrafen»
Vi kjenner igjen kritikken fra Trumps angrep på demonstrantene i Minnesota. De er oppviglere og «agitated», og fortjener dermed ikke å lyttes til. Trump er selv en skriver av en særegen sort. Via plattformen han ironisk nok kaller Truth Social, opererer han med et vilkårlig forhold mellom sant og falskt. Poenget er ikke bare at løgn og villfarelser skrives med STORE BOKSTAVER. Hans skriveform representerer også et radikalt brudd med alminnelig etablert demokratisk skrivearbeid.
Demokratisk skrive- og dokumentarbeid har bygd på at vi har kunnet etablere hvor noe kommer fra. Skriveteknologier har gjort at vi kan bivåne, bevitne og dokumentere og derigjennom etablere troverdighet. Det handler om en norm og et ideal om etterrettelighet som går helt til kjernen av den demokratiske strukturen vi har etablert som del av vår politiske historie.
Det er en viktig grunn til at bruken av KI skaper uro og forvirring. Det handler ikke om bruken av teknologi. Skrift og dokumentasjonsarbeid har alltid vært teknologisk mediert. At KI fantaserer, hallusinerer, som vi kaller det, er heller ikke problematisk i seg selv. Fantasi er en oppskattet kvalitet, og når KI skaper noe nytt, kan det være både underholdende og verdifullt. Men i en demokratisk sammenheng er det problematisk fordi vi ikke kan spore det KI genererer tilbake, verken til den som skriver eller til den kilden KI selv bygger på.
Det å signere på noe har vært og er en demokratiserende kraft. KI kan være et kraftfullt middel til å skrive bedre, uttrykke seg på et språk man ikke før har behersket i samme grad. Men uroen oppstår når det blir ordflom uten at denne kan etterspores verken til et sted eller det vi forstår som et selv.
Sagt på en annen måte, så har vi ikke kommet fram til hvordan denne nye skriveteknologien kan innpasses i det skrive- og dokumentarbeidet, med sitt krav til etterrettelighet, som demokratiet helt grunnleggende hviler på.
Det er også her arkivet alltid har hatt stor demokratisk slagkraft. Arkivet handler ikke bare om at noe skal kunne bevares for ettertiden og ha historisk og eventuelt identitetsskapende betydning. Det handler om en demokratisk kontrakt der det å avdekke, rive sløret av og framvise begivenhetene som de egentlig var, har politisk betydning. Avsløringer er ikke nok i seg selv. For at de skal virke krever de aksept for den grunnleggende regelen i spillet: at med etablert saksgrunnlag følger politisk ansvar.
Da Watergate-saken felte president Nixon fordi han hadde overvåket politiske motstandere, var ikke avsløringen nok i seg selv. Det var grunnet i en underliggende demokratisk kontrakt mellom offentlighet og politiske myndigheter om at avdekkingen av misbruk av politisk makt medfører politisk ansvar.
Det er jo også der Epstein-saken står og dirrer. Et arkiv av e-poster feller andre for deres nærkontakt med denne edderkoppen av en seksualforbryter. Men Trump spiller ikke etter regler. Om Epstein-filene også kan vise seg å true ham, vil det være mer på grunn av anstøt mot sin egen Maga-bevegelse enn noe som kan ligne en demokratisk kontrakt.
Det dokumentarbeidet demokratiet er bygget på, inngår i en sirkel av å legge et saksgrunnlag, å ta imot og stå til rette for innspill og korreksjon og intervensjon. «Arbeidsstoffet» kalte 1800-tallets stortingspolitikere de dokumentene de arbeidet med. Herfra kunne de bygge sine saker som kunne politisere og utfordre saker som kom fra regjeringen i en som om selvsagt og som om naturgitt form.
Dokumenter er demokratiets små verktøy. Og det er arbeidet med dem som gir dem demokratisk form: At de er til å stole på, at vi vet hvor de kommer fra, er åpne for intervensjon og korreksjon og at noen har og tar ansvar for dem, at de kan spores tilbake til det stedet de kommer fra.
Det er nok av berettiget kritikk mot byråkratiets dårlige språk og upersonlige form. Trusselen mot det demokratiske er likevel langt større om troverdigheten og etterretteligheten svikter og saklighetsnormen forsvinner. Å feste og begrunne saker gjennom dokumenter og dokumentarbeid, det har demokratiet gjort for oss. Gjennom 150 år har vi etablert dette som en mektig demokratisk struktur, men den er ikke usårlig og kanskje nettopp nå, satt i spill.
