Akkurat nå

Venskap

Kvarg Nikolai Svartaasen

Venskap er som å tisse i buksa. Alle kan sjå det, men berre du kan kjenne varma. For noko svada. Vener er oppskrytt. I den eine augeblinken klappar dei deg på skuldra. Få sekund seinare skyt dei deg i kneet. Som produktiv kunstnar er eg nøydd til å fokusere på meg sjølv og få ut tankane i mitt eige hovud ned på papir. Dei eg pratar med meiner ofte eg er ein psykopatisk einstøing. Du som er så fæl til å kritisere andre, burde gått ei mil i nokon andre sine sko, var det ein som sa ein gong. Ja vel, sa eg. Da er eg i alle fall éi mil unna når eg skal kritisere han og har i tillegg vedkommande sine sko. Eg hadde ein gong ei kone og nokre born, men den historia vil du ikkje høyre no. Eg kunne ikkje vore meir tilfreds. Toppen av lukke er å ha ein tett og god familie – i ein annan by.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Sangbart 2

Når vi nå har dypanalysert hvordan nasjonalsangene til Norge og Brasil reflekterer nasjonal og fotballmessig egenart, kan det passe å utvide analysen til en annen kamp som er nært forestående, nemlig England mot Mexico. Det er en kontrastfylt og spennende motsetning. England har som en del av sin nasjonale karakter en bisarr, intens tilknytning til sin egen kongefamilie. Da dronning Elizabeth døde, sto anslagsvis en kvart million briter i milelange køer for å gå forbi båren der hun lå – en av de mest imponerende kø-eventene i moderne historie. Det er derfor passende at nasjonalsangen er «God save the king». Nasjonalsangen er på sitt vis trans, siden den inntil nylig hette «God save the queen» og nå har byttet til mannlige pronomen. (Ingen bør nevne dette for J.K.

Astronauten

Sangbart

Når nasjonene samles til dyst er det greit å ha musikk å samles rundt. Nei, vi tenker ikke her på sanger som «Alt for Norge» eller «Bønda ifra nord». Vi snakker nasjonalsanger. Undertegnede skal ikke påstå å ha dyp sportsfaglig kompetanse, men scorer kanskje noe over middels på musikkforståelse. På dette svake grunnlaget har en teori blitt utformet: Nasjonalsangene henger sammen med den nasjonale kulturen, eller lynnet, som igjen former sportslig spillestil. La oss ta noen nærliggende eksempler: Den brasilianske nasjonalsangen – «Hino nacional Brasileiro», stammer, som mange andre nasjonalsanger, fra 1800-tallet. Melodien ble komponert av Francisco Manoel da Silva i forbindelse med selvstendigheten fra Portugal i 1822, og resten av 1800-tallet var den rett og slett ordløs.

Astronauten

2–1

Der blåser han! Der blåser han! Norge har slått Elfenbenskysten 2–1 i fotball! Vi er best i verden! Vi er best i verden! Vi har slått Elfenbenskysten 2–1 i fotball! Det er aldeles utrolig! Vi har slått Elfenbenskysten! Elfenbenskysten, kjempers fødeland!.

bjørge_96