Frontfaget betyr helt enkelt at i lønnsoppgjørene er det vi i Fellesforbundet som forhandler først med Norsk Industri om Industrioverenskomsten. Altså avtalen som regulerer lønns- og arbeidsvilkår for industriansatte. Resultatet av forhandlingene danner ei ramme, eller en norm, alle de påfølgende oppgjørene må forholde seg til.
Noen ser på frontfagsramma som ei tvangstrøye, som står i veien for at akkurat deres yrkesgruppe kunne fått mer i lønn enn alle andre. De ber om «en reform» av frontfaget, og at Stortinget griper inn og styrer lønnsoppgjørene. Andre yrkesgrupper ser på frontfagsramma som et sikkerhetsnett som garanterer at også de får ta del i produktivitetsveksten i industrien.
Det er naturlig at modellen utfordres når noen mener de kunne fått mer i lønn uten frontfagsmodellen. Og i tider med uro i verdensøkonomien, dyrere mat og økende forskjeller, kan det være på sin plass å spørre om systemene vi har fortsatt virker. Men nettopp i urolige tider bør vi tenke oss godt om før vi svekker det som faktisk har bidratt til økt reallønn for de aller fleste.
Hele poenget med frontfagsmodellen er å løse to helt grunnleggende utfordringer i arbeidslivet: Å sikre at alle får en del av produktivitetsveksten. Og å hindre at arbeidsplasser presses ut av landet.
Den bygger på en relativt enkel logikk:
Lønnsveksten i Norge må over tid tilpasses det konkurranseutsatt industri kan tåle.
Fordi hele velferdssamfunnet vårt er avhengig av at noen selger varer og tjenester i konkurranse med verden utenfor. De kan ikke prise seg ut av markedet. Derfor må de gå først, og legge lista slik at økonomien samlet tåler oppgjørene.
Flere offentlige utredninger har gått grundig inn i modellen. Forskningen peker i samme retning: Land med denne koordinerte lønnsdannelsen, har gjennomgående lavere arbeidsledighet, mindre ulikhet og mer stabile økonomier enn land der lønnsveksten drives fram av sektorvis konkurranse.
Modellen har også tjent arbeidstakerne godt. Over tid har den gitt høy reallønnsvekst og relativt små forskjeller.
«Uten en felles norm starter mange på null i lønnsforhandlingene»
Små ulikheter i lønn gjør at vi i Norge ikke har enorme forskjeller mellom Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Eller ingeniøren og fagarbeideren, for å bruke vårt eget språk. Det legger grunnlaget både for et godt samfunn, og et produktivt yrkesliv med høy tillit mellom ulike yrkesgrupper.
Uten en felles norm starter mange på null i lønnsforhandlingene. Da avgjøres lønnsutviklingen av den enkelte yrkesgruppes forhandlingsmakt og streikeevne. Det vil de aller fleste tape på i lengden.
Nettopp derfor har frontfagsmodellen vært en avgjørende faktor i kampen for å løfte lønna i kvinnedominerte yrker. Ikke mot, som enkelte yrkesgrupper i offentlig sektor på utsiden av LO stadig vekk hevder. Jeg er sikker på at ansatte i offentlig sektor har nytt godt av at lønnsveksten styres av produktivitetsveksten i industrien, ikke av årlige budsjettforhandlinger i blakke kommuner og helseforetak.
For å si det litt enkelt, Fellesforbundet «låner bort» vår streikekraft til ansatte i for eksempel helsevesenet, som knapt kan tenke på streik før tvungen lønnsnemd er en realitet.
Et underkommunisert poeng er også rollen frontfaget spiller i å løfte fram sosiale reformer i Norge. Det var Fellesforbundet gjennom frontfaget som fikk gjennomslag for to ukers betalt foreldrepermisjon for far eller medmor ved fødsel. I 2024 fikk vi gjennomslag for en kompetansereform i yrkeslivet som gir rett til fri med lønn for faglig påfyll, til bedre for både den enkelte ansatte og bedriften. I år tar vi kampen for forskuttering av sykepenger, slik at arbeidsfolk som blir syke skal slippe å gå ukesvis eller månedsvis uten sykepenger om Nav bruker lang tid på å behandle søknaden.
For meg, som ny forbundsleder, dreier ikke dette seg om å hegne om «vår modell». Eller gleden av å forhandle først og sette standarden. Det handler om å ta ansvar for – ja, egne medlemmer – men også for norsk arbeidsliv som helhet.
Når Unio-lederen kritiserer LO og NHO for å «forsvare egen makt», viser det en grunnleggende uenighet: Skal vi ha en modell som tar hensyn til helheten, eller en der ulike grupper konkurrerer om å komme best ut?
Frontfagsmodellen er det nærmeste vi kommer en garantist for høy sysselsetting og lønnsvekst. Ikke for enkeltgrupper, men for alle som lever av sitt eget arbeid. Jeg er stolt av at vi i Norge har valgt samarbeid framfor alles kamp mot alle.
Modellen er robust, og tåler tøff debatt. Men den er ikke et hinder for rettferdig lønn. Den er en forutsetning for den.
Den bygger på det fagbevegelsen alltid har visst: Vi er sterkest sammen.
