Norden bør skaffe atomvåpen, hevder Johannes Kibsgaard, hovedlærer i strategi ved forsvarets høgskole. Han hevder at avtalen om ikke-spredning av atomvåpen åpner for at man kan trekke seg på grunn av den usikre verdenssituasjonen. Det stemmer ikke.
Kibsgaard tar til orde for at Norden bør melde seg ut av ikke-spredningsavtalen (Nuclear Non-Proliferation Treaty – NPT) fra 1968, og skaffe nordiske atomvåpen. Argumentasjonen har hittil vært politisk og militærstrategisk, basert på en antagelse om at vi trenger kjernevåpen i Norden fordi USA lar oss i stikken, og at vi til syvende og sist ikke vil kunne stole på at verken USA eller Frankrike vil bruke atomvåpen for å forsvare Norge. Men i lørdagens utgave av Klassekampen trekker Kibsgaard debatten over på det rettslige plan. Han hevder at de nordiske land, hver for seg eller sammen, kan trekke seg fra NPT og dermed skaffe atomvåpen på lovlig vis. Mon det.
NPT fastslår at bare de som allerede hadde atomvåpen før 1. januar 1967, skulle tillates å ha dem. Dette var de fem permanente medlemmene av Sikkerhetsrådet, USA, Russland, Kina Frankrike og Storbritannia. Disse fem ble gitt status som kjernevåpenstatene i traktaten. Alle andre statsparter i traktaten ble gitt status som ikke-kjernevåpenstater. Traktaten ble kalt ikke-spredningsavtalen fordi den skulle hindre videre spredning av atomvåpen. Den forbyr ikke-kjernevåpenstatene å skaffe seg eller utvikle kjernevåpen, mens kjernevåpenstatene på sin side forplikter seg til kjernefysisk nedrustning. Dette ble kalt «the grand bargain».
Nedrustningsforpliktelsen i NPT har i store trekk vært en skuffelse – kjernefysisk nedrustning etter 1968 har ikke foregått innenfor rammen av NPT.
Ikke-spredningsforpliktelsen har derimot vært en suksess. Det er god grunn til å anta at flere titalls stater ville ha utviklet kjernevåpen uten denne avtalen. De aller fleste stater i verden er part i NPT og har overholdt forpliktelsen til ikke å anskaffe atomvåpen. Noen få har holdt seg utenfor. India og Pakistan har aldri vært parter, Nord-Korea har trukket seg, og alle tre har utviklet kjernevåpen etter 1967. Israel er heller ikke part, og har kjernevåpen selv om dette ikke er offisielt bekreftet.
Iran er part i NPT, men har lenge vært mistenkt for å ha et atomvåpenprogram og å bedrive aktiviteter som kan komme til å gi landet mulighet til å skaffe seg atomvåpen i strid med NPT. USAs og Israels angrepskrig mot Iran må ses på bakgrunn av blant av dette.
Totalt sett holder NPT kjernevåpenspredning blant verdens nærmere 200 stater noenlunde i sjakk, akkurat som hensikten var.
«De nordiske statene ville bli behandlet som en trussel – en uvant situasjon»
Nord-Koreas uttrekning i 2003 ble antatt å være i strid med NPT. Traktatens artikkel X sier at en stat bare kan trekke seg hvis «extraordinary events» som er forbundet med nettopp atomvåpen, «have jeopadized the supreme interests of its country». Selv om det er staten selv som avgjør om en slik situasjon har oppstått, er terskelen for uttrekking svært høy. Reglene om traktattolkning sier at traktater skal tolkes i samsvar med sin ordlyd, i lys av sin kontekst og sitt formål. Etter ordlyden er det ikke nok at man er bekymret for en slik «extraordinary event» – den må ha inntrådt. Traktatens kontekst, og traktatens formål, er nettopp ikke-spredning. Traktater skal dessuten tolkes i god tro.
Nord-Korea begrunnet sin uttrekning i bekymring for potensiell aggresjon fra USA. Her ble altså vilkåret om en ekstraordinær hendelse som hadde inntrådt neppe overholdt. NPTs andre statsparter behandler Nord-Korea fortsatt som en statspart, med andre ord som om uttrekkingen ikke gjelder.
Hvis Norge eller andre nordiske land bestemte seg for å anskaffe atomvåpen, måtte de trekke seg fra NPT. Her ville man først måtte gi Sikkerhetsrådet en begrunnelse som tilfredsstiller vilkårene i artikkel X. En alminnelig, om enn økende, bekymring for USAs uberegnelige utenrikspolitikk kan neppe betegnes som «ekstraordinære hendelser» som allerede har inntrådt. Det ville være svært vanskelig i en slik situasjon å hevde at NPT-artikkel X ble tolket i samsvar med ordlyden og formålet, og i samsvar med god tro. Kibsgaard hevder at «ikke-spredningsavtalen åpner for at man kan gå ut av den nettopp i en slik situasjon som vi har nå». Det er altså feil.
Nord-Korea overholdt heller ikke kravet i artikkel X om å gi tre måneders varsel til de andre statspartene. Regelen er ment å gi andre statsparter og spesielt Sikkerhetsrådet mulighet til å påvirke den «uttrekkende» staten og iverksette tiltak for å forhindre tilbaketrekning. NPTs tilsynskonferanser, som samler alle statspartene hvert femte år, har understreket at statspartenes respons på et varsel om tilbaketrekking vil være å koble inn Sikkerhetsrådet, fordi uttrekk fra NPT automatisk vil falle innenfor Sikkerhetsrådets mandat, og koble inn styret i det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) og sørge for at en stat som ønsker å trekke seg fra NPT, ikke får tilgang på kjernefysisk materiale eller utstyr som kan brukes til å skaffe det.
Men la oss si, rent hypotetisk, at det ble politisk bestemt at Norden skulle forlate NPT, og varsel ble gitt. Etter dette ville de nordiske statene bli behandlet av Sikkerhetsrådet som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet – en uvant situasjon. Krigen i Iran er et meget tydelig eksempel på hvor langt kjernevåpenstatene i NPT– som alle har vetorett i Sikkerhetsrådet – kan være villige til å gå for å forhindre brudd på NPT. Om de nordiske landene fortsatt ville fått forbli Nato-medlemmer, er tvilsomt, Natos strategiske konsept uttrykker full oppslutting om NPT.
Den årlige stortingsmeldingen om eksport av forsvarsmateriell gir for øvrig en oversikt over en rekke ulike fora og sikkerhetsavtaler Norge er med i, med ikke-spredning som formål.
Kibsgaard anfører i sin argumentasjon for å skaffe nordiske atomvåpen at det aldri var meningen at NPT skulle være en «selvmordspakt». Dette er en forvrengning av sitatet om at folkeretten ikke er en selvmordspakt for stater. Nettopp folkeretten er innrettet slik at den søker å forhindre et globalt selvmord gjennom atomvåpenspredning.
