For tjue år siden fant høyresida ut at det var store penger å spare på å konkurranseutsette jernbanen. Sterke i troen på egne skrivebordsteorier satte de i gang med å splitte opp og selge store deler av sektoren. Marked og konkurranse var tidens melodi, stat og styring hørte hjemme på den sosialdemokratiske skraphaugen.
Allerede i 2004 vedtok Frp, Høyre, Venstre og KrF å kvitte seg med tusen ansatte i Jernbaneverket. Deres oppgaver skulle i stedet bli utført av private. 160 millioner ble brukt på sluttpakker. I tillegg delte Jernbaneverket ut etablererstipend til de som ville starte egen bedrift. De bedriftene ble fort lønnsomme. For ikke før hadde Jernbaneverket nedbemannet, før de måtte begynne å leie inn sine gamle ansatte til mange ganger prisen av en vanlig årslønn. I dag betaler Bane Nor (som alt annet i jernbanesektoren har selvfølgelig Jernbaneverket skiftet navn) opp til 2000 kroner i timelønn til konsulenter, ifølge Nettavisen. Enkelte har vært innleide i 10–18 år sammenhengende. Til sammen bruker Bane Nor en halv milliard i året på konsulenter.
Da høyresida brukte slaktekniven på Jernbaneverket i 2004, var planen å spare penger. Resultatet av deres mislykka sparepolitikk er at vi hvert år sløser skattebetalernes penger på å leie inn dyre konsulenter framfor å bygge opp vår egen kompetanse i stedet.
I 2017 var Ketil Solvik-Olsen fra Frp blitt samferdselsminister. Han er en av Norgeshistoriens dyreste menn, i alle fall for skattebetalerne. Solvik-Olsens store drøm var å fullføre privatiseringen av jernbanen. Selv om det bare finnes en eneste strekning i Norge hvor passasjerene faktisk kan velge mellom to ulike togselskap, insisterte Solvik-Olsen på at vi skulle leke konkurranse på jernbanen fra Bodø i nord til Nelaug i sør.
«Prisen det koster å frakte hver passasjerer har økt betydelig. Punktligheten har derimot falt»
Slik vant det britiske Go-Ahead anbudet på det som het Sørlandsbanen (som av en eller annen grunn ble omdøpt til «Sørtoget»), mens den svenske staten kjører Dovre- og Nordlandsbanen. Norges Statsbaner vant til gjengjeld Bergensbanen og togtrafikken på Østlandet. Men ikke før selskapet hadde brukt 280 millioner kroner på skifte navn til det fullstendig uforståelige Vy.
Resultatene av Solvik-Olsens reform taler for seg selv. Prisen det koster å frakte hver passasjerer har økt betydelig. Punktligheten har derimot falt. Til gjengjeld har antall selskaper på norske skinner økt fra fem til over tjue. Før reformen fantes det 30 direktører i de norske jernbaneselskapene. Etter reformen økte tallet til 59. Og da har vi ikke begynt å snakke om kommunikasjonsrådgiverne. Bare i helstatlige Bane Nor jobber det nå 44 mennesker med kommunikasjon. Det er, om ikke annet, et godt sysselsettingstiltak.
Jernbanereformen er et slående eksempel på det største sløseproblemet vi har i Norge, nemlig høyrepolitikk. Høyresidens ideologiske kullsviertro på at alt fra sykehus til jernbane drives best etter samme prinsipper som en pølsekiosk, koster hvert år skattebetalerne flere titalls milliarder kroner. Ikke minst betyr det et voldsomt sløseri med tida til hundretusener av offentlige ansatte, som hver dag tvinges til å bruke store deler av arbeidshverdagen sin på å leke butikk. Vi snakker om rapporteringskrav, dokumentasjonskrav, internfakturering, bestiller-utfører-modeller, og så videre.
Venstresiden bør gå foran i kampen mot offentlig sløsing. Men da må vi plassere ansvaret for sløseriet der det hører hjemme: På mislykkede nyliberale styringsmodeller som har gjort offentlig sektor dyrere og dårligere, både for folk og for de som jobber der.
