Desperat jobbjakt

Jobbmarkedet kan være brutalt. Kutt i budsjetter, effektivisering, trusselen fra kunstig intelligens, stadig flere omstillinger og nedskaleringer – det er nok mange som vil kjenne seg igjen i premisset for Park Chan-wooks nye film.

You Man-su har jobbet i papirindustrien i 25 år da han plutselig mister jobben. Ett år seinere jobber han i en lavtlønnet jobb, uten å ha fått napp på en eneste søknad innenfor sitt felt. Familien nedskalerer gradvis: Hundene må sendes til slektninger, huset legges ut for salg, cellotimene til dattera blir for dyre, Netflix-abonnementet ryker.

Til slutt griper Man-su til det ytterste – han begynner å eliminere konkurrentene sine, bokstavelig talt.

Filmens bilde på kapitalismen er banalt, men det er effektivt. Man-su er ikke direkte fattig. Det han ikke klarer å leve med, er å ha mindre enn det han er vant til – det store familiehuset, den beste cellolæreren til dattera. Alt er knyttet til en bestemt forestilling om hvem han er.

Der for eksempel filmen «Parasite» (2019), som også handler om en familie som søker et mer behagelig liv, har en skarp skillelinje mellom fattig og rik, går «No Other Choice» et steg videre. Kapitalismen er ikke bare et system som fordeler goder ulikt, men et system som er bygget på begjær etter alltid å ha mer og mer.

Jeg må innrømme at jeg ikke er noen stor fan av Park Chan-wooks mest kjente filmer, og synes både «Oldboy» (2006) og «Kammerpiken» (2016) er overvurderte. Trangen til å alltid dra ting ett hakk lenger med mer vold, mer sex og mer overskridelse, oppleves mer som sjokkeffekt enn som noe genuint urovekkende i filmene hans. Regien er så stram og klinisk, estetikken så mettet, at filmen lukker seg rundt sitt eget uttrykk og etterlater lite fortolkningsrom.

Også «No Other Choice» spiller på dette. Allerede i åpningsscenen, der Man-su griller på taket omgitt av et blomstrende tre, kjennes noe kunstig – himmelen er for mettet og blå, blomstene faller for pent, som om familieidyllen utspiller seg på et filmsett snarere enn i virkeligheten.

Etter hvert i filmen er det som om Park begynner å gir litt slipp, og filmen får en overraskende kroppslig, slapstick-aktig som bryter med den visuelle kontrollen. Det gjør filmen genuint morsom, til tider – nærmere Chaplins «Modern Times» enn «Oldboy».

Noen vil påstå at dette gjør «No Other Choice» til en ujevn film i katalogen til Park, og på mange måter er den det. For meg er det nettopp i ujevnheten at den finner sin styrke.