Livealbum

Overlegen sopran

En ny liveplate fra New York gir oss en dypere forståelse av Lise Davidsen.

Magnus Andersson
TAKE A BOW: Pianist Baillieu og Lise Davidsen i New York. Foto: Karen Almond/Met OperaTAKE A BOW: Pianist Baillieu og Lise Davidsen i New York. Foto: Karen Almond/Met Opera

Lise Davidsen

Live at the Met

James Baillieu (klaver)

Decca/Universal

Når du er en sopran av Lise Davidsens format, skal det litt til for å vokse og overgå seg selv. Likevel høres det ut som om Davidsen er i utvikling. Tidligere har det vært vanskelig å forstå hvorfor hun er et operafenomen når du hører henne på plate. Fortreffeligheten ligger nemlig i den enorme stemmen, og hvordan den når hele konsertsalen, selv i New Yorks Metropolitan Opera med plass til opp mot 4000 tilskuere.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.