Coveret

Lek med meg!

Kim Gordon

Play Me

Matador

Ute 13. mars

Hva er det vi ser her? Et par kvinnelår som har fylt sytti!? Det er sjelden kost i alle sjangre – og enda sjeldnere kost på platecover. Men en artist som Kim Gordon er jo i seg sjølv sjelden kost. Rockelegenden fyller snart 73, men alder ingen hindring: Hun er kulere enn de fleste, og har etter alt å dømme sin avantgardistiske teft intakt. Og her står hun, lent inntil en vegg, kledd i svarte skinnhotpants, med tittelen på sitt nye album skriblet på lårene: PLAY ME. Spill meg, lek med meg! Subtilt? Nei. Smart? Antakelig, ja.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.